P4 - en truet pengemaskin

Da radio P4 startet, lovet sjefen at kanalen skulle bli radiostasjonen som fortalte deg hva klokka var. Nå ringer klokkene for P4.

P4 HAR VÆRT en enorm kommersiell suksess. Den har gitt sine eiere store overskudd. Aksjekursen pekte lenge bratt oppover. Kanalen har lyktes i å sikre seg mange trofaste lyttere - som de igjen har kunne selge til sine annonsører.

Men nå er kanalen truet. Å drive en radiokanal forutsetter konsesjon, og P4s konsesjon utløper snart. De nye konsesjonsbetingelsene er tøffere: Staten forlanger denne gangen 160 millioner kroner for en ny konsesjonsperiode. Samtidig vil de neste år utlyse et P5 - en femte radiokanal som vil slåss med P4 om annonsekronene. Og som om de to dårlige nyhetene for P4-eierne ikke var nok: Det er slett ikke sikkert P4 får fornyet sin egen konsesjon. De risikerer å miste retten til å sende radio i Norge. Ikke rart P4s aksjekurs har falt de siste månedene.

ÅRSAKEN TIL P4s problemer ligger mye i styrets egen arroganse og pengegrådighet. P4 fikk konsesjon av staten som en allmennkringkaster. Med den konsesjonen følger spesifikke krav til innhold. Kanalen forpliktet seg til å sende mot minoriteter, levere tilbud til barn, levere nyheter og analyse, ta ansvar for norsk musikk og kultur. Disse forpliktelsene har P4 tatt lett på - så lett som de mente å kunne slippe unna med. De har simpelthen vært arrogante. Det har gjort kanalen til en «versting» i konsesjonssystemet. De har fått stadig nye skraper fra allmennkringkastingsrådet - rådet som har til oppgave å overvåke at allmennkringkasterne oppfyller sitt ansvar. Slikt gjør ikke kanalen populær i departementet. At eierne i hovedsak er utenlandske, og i perioder sågar hemmelige, hjelper heller ikke på populariteten. Kombinasjon av å yppe til juling og samtidig stå lagelig til for hogg, er farlig.

SER MAN SAKEN et øyeblikk fra den andre siden, er P4 en imponerende lyttersuksess. De har maktet å lage et radioformat mange lyttere vil ha. For det er et dypt juv mellom allmennkringkasterkrav og populær, kommersiell radio. Tanken om allmennkringkasting er å sikre at mange minoritetsinteresser får sitt, mens oppskriften på bred, kommersiell radio er at flertallet alltid har rett - hver time på døgnet. En kommersiell radios ideologi er at målgruppa alltid kjenner den igjen, uansett når de skrur på. P4s lyttere skal ikke forvirres med andakter, barneprogrammer eller nyheter på samisk i tide og utide. De skal få den musikken de forventer, med den radiostemme og temperatur de er vant til, helst døgnet rundt. Slik har P4 bygd opp en suksess - hos lyttere og annonsører, men ikke hos råd og konsesjonsgivere. Problemet er at den radio «folk flest» vil ha på øret, slett ikke er den samme konsesjonsgiverne for allmennkringkasting, med omsorg for minoritetsgrupper, ønsker.

Andre med konsesjon har taklet slike allmennkringkastingskrav bedre. NRK har riktignok fått kritikk for sin radio Petre, som er en utfordring for allmennkringkastingstanken ved sin stramt definerte målgruppe - unge, musikkinteresserte lyttere. Ordene «målgruppe» og «allmenn» går jo rent logisk ikke helt godt sammen. TV2 har en like detaljert smørbrødliste av allmennkringkastingskrav å forholde seg til, men har i mye høyere grad enn P4 akseptert rammebetingelsene og søkt å fungere innenfor dem.

DERFOR MÅ P4 FØLE seg truet når TV2 signaliserer at de kan tenke seg å søke P4s radiokonsesjon. P4 kan også føle seg truet når VG melder at de vurderer å søke. Både et Radio2 og en Radio VG kan være fristende for departementet dersom de ønsker å markere at konsesjonsbetingelser bør tas på alvor. Men P4 bør føle seg virkelig truet av en tredje kandidat: en felles søknad fra de store distriktsavisene, med Vårt Land med på kjøpet for godt mål. Her finnes distriktshensyn og livssyn, norske eiere og spredd mediemakt - tre ting på en gang for et departement som altfor ofte må føle at de ikke har reelle valg.

Til daglig sliter departementet med et konkurranseproblem: Ønsker de norske eiere, må de akseptere stadig økt markedsmakt til våre største medieaktører og mindre reell konkurranse. Ønsker de konkurranse, må de akseptere utenlandske eiere med harde krav til lønnsomhet og lite forståelse for norske særegenheter.

For medier og ytringsfrihetsideologer er mediekonsesjoner i seg selv ubehagelig. Ingen trenger selvsagt konsesjon for å starte avis. Det er begrensningen av tilgjengelig frekvensbånd som rettferdiggjør konsesjoner i eteren. Å nekte noen fornyet konsesjon fordi de ikke tilfredsstiller statens krav, lar seg forsvare som avtalejus, men vil alltid være problematisk i forhold til ytringsfrihet. Får ikke verstingen P4 fornyet sin konsesjon, er det også en meget kraftig melding fra staten.

OG ÉN TING ER SIKKERT: Den nye konsesjonshaveren som eventuelt får overta P4s frekvenser, men må betale 160 millioner, ta allmennkringkasterkravene mer på alvor og samtidig konkurrere med nye, kommersielle P5, vil tjene mye, mye mindre penger enn P4 har gjort. Dyd lønner seg sjelden.