FOMLING OG FEILTRINN: Gordon Brown kalte velgeren Gillian Duffy (t.v.) «trangsynt» da han trodde ingen hørte ham, og har ikke lykkes særlig godt i sin periode som statsminister. Trolig vil valget torsdag gi et svekket Labour, et såkalt «hung parliament» og unntakstilstand i britisk politikk. Reuters/Scanpix
FOMLING OG FEILTRINN: Gordon Brown kalte velgeren Gillian Duffy (t.v.) «trangsynt» da han trodde ingen hørte ham, og har ikke lykkes særlig godt i sin periode som statsminister. Trolig vil valget torsdag gi et svekket Labour, et såkalt «hung parliament» og unntakstilstand i britisk politikk. Reuters/ScanpixVis mer

På autopilot mot nederlaget

VALG I STORBRITANNIA: Det er en dødslinje for sosialdemokratiske partier som Labour å bli forsvarere av tingenes nåværende tilstand. Da er valget tapt på forhånd.

||| ETTER 13 ÅR i regjering, begynner det britiske Arbeiderpartiet (Labour) å vise tydelige tegn på tretthet. Valgkampen har vært preget av fomling og feiltrinn, senest på onsdag da Gordon Brown for åpen mikrofon presterte å kalle en vanlig velger trangsynt. Uansett hva som blir resultatet i valget om en uke, så er tida derfor kommet for en ny gjennomtenkning av som skal være veien videre for Labour.

Hvis en skal dømme ut fra meningsmålingene, er det lite sannsynlig at Labour vinner valget og at Brown får både flertall og arbeidsro. I praksis vil Labour, på grunn av tidvis sviktende partidisiplin, trenge et flertall på mellom ti og femten mandater for å fortsette som før. Situasjonen er altså annerledes enn i Norge, der den rødgrønne regjeringen hittil har kunnet sitte trygt selv med et flertall på bare tre eller i forrige periode fire mandater.

Skulle Labour med et nødskrik berge flertallet, er ikke det en ønskesituasjon for Brown. Da er regjeringen dømt til å fortsette, men vil samtidig lett bli et gissel for særinteresser i egne rekker. Den vil ikke greie å styre landet etter en noenlunde sammenhengende plan, og situasjonen kan lett bli så vanskelig at vi får et nytt valg ganske snart.

DET MEST SANNSYNLIGE utfallet er imidlertid ikke at Labour beholder flertallet, men at vi får et uavgjort resultat i form av et såkalt «hung parliament», der ingen av partiene har flertall alene. Et slikt resultat har bare blitt mer sannsynlig etter at Liberaldemokratene for alvor meldte seg på i konkurransen. Det vil da være første gang siden februar 1974 at ett parti, enten Labour eller det konservative partiet, ikke vinner flertall alene i Underhuset. Den gang ble det nyvalg og et knappest mulig Labour-flertall allerede i november samme år.

UANSETT MANDATFORDELING vil det da bli en slags unntakstilstand i britisk politikk. Heller ikke denne gang ligger det an til at et slikt uavgjort valgresultat vil bli stående særlig lenge. Hvis situasjonen blir slik at Labour fortsetter enten i en mindretallsregjering eller i koalisjon med liberaldemokratene, vil vi sannsynligvis få nytt valg i løpet av året eller tidlig neste år. Forhåpentligvis vil en slik regjering kunne rydde opp i britenes mildt sagt antikvariske valgordning før et nytt valg blir utlyst.

Hvis flertallet og regjeringsmakten går tapt, begynner kampen om posisjoner og politikk fram mot neste valg med en gang. Det vil gi ny energi til de kreftene i Labour som ønsker et skifte av partileder og statsministerkandidat. Etter at Brown overtok etter Tony Blair i 2007 har han vært utsatt for flere kuppforsøk fra opprørske statsråder og parlamentsmedlemmer.

Disse kuppmakerne vil nå på nytt begynne å røre på seg, og det er større sannsynlighet for at de vil lykkes etter valget uansett resultat, særlig med å rekruttere en troverdig motkandidat til Brown. At Brown er Labours toppkandidat ved neste valg selv om det kommer allerede til vinteren er derfor ikke spesielt sannsynlig, selv om han foreløpig har oppvist en forbløffende evne til å overleve. Kuppmakernes suksess vil uansett avhenge av om de greier å bygge en bred allianse i Labour mot Brown.

BROWNS EVENTUELLE ARVTAKER som partileder vil imidlertid måtte finne på noe nytt om Labour skal ha en sjanse til å komme tilbake til gamle høyder, som i Blairs første regjeringsperiode. Det er nemlig mangelen på et politisk prosjekt som har vært Labours største problem helt siden valget i 2005, da mye av reformforslagene deres fra 1997-valget var blitt gjennomført. Personstriden mellom Blair og Brown, som toppet seg da Blair ble tvunget fra bordet, har vært viktig nok, men Labours største problem har de siste årene vært mangelen på nye ideer som kunne samle tilstrekkelig mange velgere rundt partiet.

DEN FEMÅRIGE valgperioden som nå går mot slutten har derfor for Labour vært preget av en blanding av makt og avmakt. Makt fordi en har hatt et trygt flertall bak seg i Underhuset, og avmakt fordi en i liten grad har visst hva en skulle gjøre med denne makten.
Dermed har resultatet blitt en regjering som styrer på autopilot etter en parole om «stø kurs». Det er nær sagt alltid ødeleggende for en regjering som utgår fra et parti som i utgangspunktet skal være det radikale alternativet.

Spesielt gjelder det i Storbritannia, som har betydelige sosiale problemer, særlig i storbyene, og generelt store forskjeller mellom fattig og rik. Den sittende Labour-regjeringa har imidlertid vist liten vilje og evne til å gripe fatt i disse problemene. Selv om Blair og Brown har løsnet strupetaket til de konservative regjeringene til Margaret Thatcher og John Major på helsevesenet og velferdssystemet, har de ikke taklet de virkelig store sosiale og strukturelle problemene i det britiske samfunnet.

ETTER 13 ÅR med Labour i regjering er Storbritannia fremdeles et av Europas mest klassedelte samfunn. De greide å rette opp igjen de mest urimelige utslagene av Thatchers ytterliggående liberalisme, og de har fått på plass et etter hvert velfungerende regionalt selvstyre i Skottland, Wales og Nord-Irland. Men utdanningssystemet og arbeidsmarkedet er fremdeles rettet inn på en slik måte at klasseskiller forsterkes i stedet for å svekkes.

Nå er sannsynligvis muligheten for å gjøre noe med dette tapt for en stund framover. Og hvis de konservative kommer til makten, vil første punkt på programmet være reform av skattesystemet slik at forskjellene vil øke ytterligere.

HVA KAN SÅ sosialdemokrater og andre progressive krefter i andre land lære av Labour? Den viktigste lærdommen er at det er vanskelig å skape og vedlikeholde brede koalisjoner. Dette er enda vanskeligere når en har sittet lenge i regjering, og når sterke krefter i partiet egentlig er ganske fornøyd.

Det er imidlertid en dødslinje for sosialdemokratiske partier å bli forsvarere av tingenes nåværende tilstand. Da er valget tapt på forhånd. I stedet må en hele tiden videre, mot nye mål, og aldri være helt fornøyd så lenge det finnes urett å bekjempe.