På barndommens premisser

Med sin andre diktsamling markerer Nils-Øivind Haagensen seg som en forteller. Bilder og situasjoner strømmer gjennom diktene, og «signaturen hans er en skjev pupill» på det som skjer.

Omslaget til Haagensens nye diktsamling «Et godt sted» fortjener en kommentar. Et utslående fotografi av amerikaneren Joel Meyerowitz går over hele for- og baksiden, ansiktet til en lyshåret, sommerbrun gutt i 13-årsalderen sett forfra, han har en diger fisk (en karpe?) over skuldrene, en neve om hodet og en om halen.

I motsetning til den typen fotografier man finner i villmarksblader - hvor fisken vises fram som trofé, og ansiktet stråler av stolthet - er guttens fisk delvis skjult av det uttrykksløse ansiktet. Det er hvordan han holder den, ikke fisken, som er viktig.

Forskjellen er ikke uten betydning. Posituren blir både mer avslappet og samtidig mer posøraktig og «tøff». En ting til: Bildet er ikke tatt på fangststedet, men utenfor en restaurant, menyplakaten er delvis leselig bak ham. Fotografiet står kongenialt til innholdet i boka.

Imøtekommende

Fotografiet står til boka fordi det er barndommen diktene stort sett handler om. Boka er delt i to avdelinger: «Gata jeg vokste opp i var ei bro» og «Broa jeg vokste opp på var en by». Vendingen «gata jeg vokste opp i» er et stående uttrykk for vennene man hadde, opplevelsene, sprellene. Det er sprellene Haagensen tar fatt i.

Snarere enn å framstille opplevelsene som filtrert gjennom hukommelse, framstilles de som om han opplever dem . Slik unngås en eventuell melankoli eller noe i den duren. Diktene er snarere preget av begeistring, lette sinnsstemninger. Leseren får inntrykk av at alle innsvingere jeget eventuelt måtte ha blitt påført, ble tilgitt med øyeblikkelig virkning. Slik begeistring henger det ikke mye av på norske poesitrær, og Haagensen kommer et godt stykke på vei med sin sjarm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Småviltert

Det kan gå småviltert for seg, men den som faller, får på en måte ingen skrubbsår. I diktet «innføring, 1977» står det blant annet: «vi forbød briller og brennesler og blod/ vi klatra opp kirketårnet for å lære klokka (...) vi arrangerte hysteriske anfall og paranoia/ vi solgte tenner under huden og fyrstikker fra i fjor». Utdraget illustrerer Haagensens metode: billedstrøm, samtidig som tempoet gir liten plass til å beskrive hva hysteriet og noiaen besto i, det absurde i å selge tenner under huden og fjorårets fyrstikker (hva nå det skulle bety) levner få språklige spor: det er bilder på noe , men diktet tar - problematisk nok - ikke høyde for hva. Slik er det flere steder.

Haagensen har virkelig et episk driv, et grep om fortellerstemmen. Han har også evnen til å aktivisere gjenkjennelse. Om faren heter det at «han lager et ekstra hull i reima/ langt innenfor de andre». Haagensen kan gi sterke bilder til halvsøvnige tilstander: «hendene lekker utover lakenet» «kroppen min er ei tyggegummiklyse som/ har rulla seg inn i sengetøyet».

Likevel må det nevnes at jeg savner noe så enkelt som refleksjon her. Hva refleksjon er i et dikt, er imidlertid ikke gjort på et blunk å si. Bildene kommer lett til Haagensen, ser det ut til. Mange av dem er presise, noen av dem bare høres tøffe ut («vi spiste tiøringer og pissa pokerfjes»), og rommer ikke en tankevirksomhet utover seg selv, hvor dette kunne ha transformert seg og betydd noe. Noe som ville fått bildene til å vare, til å fly. Jeg lurer jo på hva det vil si å gå med slike bilder i kroppen. Hva betyr det?

Man kan si at Haagensen har masse talent, men mangler originalitet. Særlig inspirasjonen fra Lars Saabye Christensen og Nils Yttri er påtrengende. Utfordringen blir derfor dobbel for Cappelen til å gi Haagensen den motstanden han trenger for å komme videre. Men Haagensen kan bli bra, for «Et godt sted» har gode ansatser i så å si hvert dikt, samt en hel del gode enkeltdikt.