På barrikaden

Det er kraft, driv og spenning over begynnelsen av «Containerkvinnen», Kim Småges nye kriminalroman.

En gammel fyllik blir funnet drept i Trondheims havnekvarter. Kort etter oppdages tre kvinner - eller snarere jentunger - i en container. To av dem er døde av mangel på luft, den tredje så vidt i live. De tre er prostituerte, salgsvarer fra Øst-Europa.

Her, som i tidligere bøker, tar Småge fatt i et aktuelt samfunnsproblem, som hun så skaper spenning ut av. Sjangermessig beveger hun seg i et grenseland mellom vanlig krim og thriller, men hun mangler noe av den gode thrillerforfatterens store kunnskapstilfang og internasjonale orientering. Politikvinnen Anne-kin Halvorsen, Småges helt, er provinsiell i alle betydninger av ordet. Dette er ett av flere problemer som kleber ved denne gjennomgangsfiguren.

Engasjement

Småge har imidlertid et stort engasjement og en kraftfull evne til innlevelse i de små og forhutledes skjebne, og dette bærer bøkene hennes et godt stykke på vei. Så også her. Skildringen av «spurven» - kvinnen som overlever oppholdet i containeren - , hennes angst, hennes forvirring og hennes livsfjerne drømmer, er noe av det beste jeg har lest av Kim Småge. I disse partiene blir forfatteren lavmælt, var, det er en slags ydmykhet i skildringen som gjør inntrykk. Den kjekke, greie, litt anmassende stilen som ellers preger mye av språket hennes, er fullstendig borte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessverre tar Småge sitt monn igjen når hun skildrer Anne-kin Halvorsen, den svært problematiske helt. De fine nyansene som kommer til syne når Småge kryper på innsiden av «spurven», blir borte. Anne-kin er en feministisk klisjé, så korrekt og forutsigbar at det halve kunne være nok. Hun er glad i sex og mannfolk som seg hør og bør, men lar seg aldri pille på nesa. Hun «dæljer» neven i bordet, hun «pælmer» ringpermer veggimellom når hun synes det er nødvendig, og det synes hun ofte. Hun er politisk radikal, men alt med måte. Bortsett fra når det gjelder etterforskningsmessig skarpsinn, overrasker hun aldri. Som krimhelt blir hun kjedelig, fordi hun framstår som konvensjonell i all sin grei-greie friskhet.

Raseri

Men boka er ikke kjedelig av den grunn. Selv om man tidlig skjønner hvem skurkene er, og selv om noe av drivet fra de første kapitlene blir borte etter hvert, leser man den ferdig med atskillig interesse. Så kan man jo undre seg hvorfor, så lenge intrigen er gjennomskuelig og helten som type ikke griper fatt i en.

Igjen kommer man da tilbake til Kim Småges eget engasjement, hennes forfriskende samfunnsmessige raseri. Det riktig gnistrer av henne når hun skriver om de svakeste av oss, og de vilkårene de bys på jorda. Få forfattere har som Kim Småge klart å bevare sitt sosiale engasjement. Det tjener henne til ære at hun er av de siste på valen, og det gjør bøkene hennes - ikke minst denne siste - leseverdige, på tross av åpenbare svakheter.