På barrikadene

Æres de som æres bør. På nasjonalbiblioteket lages det bibliografier over samfunnsforskeres bidrag til det norske åndsliv.

PÅ NASJONALBIBLIOTEKET

i Oslo sitter det en underlig gråsprengt en som gjør noe de færreste bibliotekarer gjør i dag: Han lager bibliografier. Mannen er Svein Sundbø, og han må være litt av en petimeter. For fra hans hånd kommer det stadig oversikter over kjente samfunnsforskeres totale produksjon. Sist var det Hans Skjervheim, nå er det Gunnar Skirbekk. I en viss forstand er de like. De er jo filosofer. De tilhører også på et vis motkulturene og folkedannelsen, de intellektuelle på landsmål. Men ulikhetene er like påfallende. Skirbekk er en formidler mellom filosofiske retninger, en akademiker som beveger seg med stor selvfølgelighet mellom ulike miljøer. Han snakker og skriver tysk, fransk og engelsk flytende, og er godt inne i så vel angloamerikansk tenkning som den europeiske, særlig tyske, som han har gjort forståelig for andre enn de innvidde.

SKIRBEKK

er professor vest for Langfjella, og kanskje ikke like kjent for Dagbladets lesere som for Bergens Tidendes. Men han har røtter - og i hans opprinnelige miljø var røtter en levende realitet - i norskdom på Elverum og i Venstre. Han begynte å studere medisin, psykiatri, men endte i filosofien. Hans første bok, «Nihilisme? - eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg», ga han ut som 21-åring, og mange holder den for å være hans beste, både når det gjelder originalitet og stil. Den vakte oppsikt og fikk 44 avisanmeldelser, alle registrert av Sundbø i bibliografien. I det hele tatt: Selv om Skirbekk har skrevet et utall filosofiske skrifter, er det hans livsfilosofiske epistler, f.eks. «Ord» (1984) og «Til djevelens forsvar» (1987) som har nådd lengst ut, og som avslører både innsikt og stilevne som strekker seg langt ut over det akademiske gjennomsnitt. I denne sjangeren rager også hans filosofihistorie høyt. Den leses ved mange universiteter og er takket være George Soros også oversatt til usbekisk.

GUNNAR SKIRBEKK

har engasjert seg i mange praktiske samfunnsoppgaver, og hans navn er knyttet til så forskjellige prosjekter som distriktshøgskolene, ex.phil.-utdannelsen i Tromsø, utviklingen av undervisningen i politisk teori og vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen og medlemskap i Yringsfrihetskommisjonen. Nå står han på barrikadene mot markedsliberalisme på universitetet.

SOM FORSKER

er han i en viss forstand splittet, og neppe hva vi vil kalle original som filosof. Det er mye Habermas hos ham. Men han er en aktverdig akademiker som har satt merke etter seg. To begrep som han har lansert i den offentlige debatt, lever den dag i dag: «poetokratiet», sist debattert på årets Skjervheim-seminar, og «motekspertise». Som med Skirbekk selv handler det siste om lekmannsfornuften, som har så stor plass i norsk åndsliv. Nå er Skirbekks andel av denne fornuften samlet mellom to permer i en orden som langt overskrider det Internett kan gi oss. Nasjonalbiblioteket bør være stolt av at det har gitt en av sine armslag til å utføre et slikt arbeid.