På Bibelens grunn

Teologer vil ikke lenger snakke om Gud - de vil heller tenne lys og snakke om kristen etikk. Da overlates debatten til lavkirkelige sluggere.

VI LEVER i en usikker tid. Mange mennesker føler at grunnvollene ryster og søker stabile og faste orienteringspunkter. Det er en utbredt oppfatning at kristne organisasjoner - fra Den norske kirken til Livets ord - kan gi et slikt fundament. Mange politikere baserer også sin politikk på et kristent livssyn, og kristne organisasjoner hevder at de står på Bibelens grunn - på «fast grunn».

Den kritiske holdningen som mange kristne har til homofili blir ofte sagt å basere seg på Bibelens ord. Når det gjelder homofili er Bibelens syn klinkende klart. Teksten etterlater ingen tvil: «Når en mann ligger hos en annen mann, som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en motbydelig gjerning». Straffen for slike handlinger er velkjent: «De skal dø. Deres blod skal være over dem!» (3M 20:13). Nå er det jo slik at de fleste kristne i dag vil synes at denne straffen er både urimelig og umenneskelig. Dødsstraff for homofili er dessuten i strid med norsk lov. I en argumentasjon mot homofili er det derfor problematisk å sitere hele teksten, og man nøyer seg derfor med det generelle forbudet.

Det kan imidlertid være problematisk å bruke Bibelen på denne måten. Forbudet mot homofili er bare ett blant mange forbud. Men av ulike grunner er det bare forbudet mot homofili som oppleves som særlig aktuelt. I tredje Mosebok heter det for eksempel at når en mann ligger med en menstruerende kvinne, så har de gjort seg skyldige i en stor synd. Også her er det tale om dødsstraff: «De skal begge utryddes av sitt folk» (3M 20:18). Spørsmålet er: Hvorfor er det ingen som lager kirkepolitikk av menstruerende kvinner? I begge tilfeller er det jo tale om «urene» handlinger som straffes på samme måte. Hvorfor er ikke dette en sak for Gunnar Presterud og Enevald Flåten? Forklaringen er etter alt å dømme at de i mindre grad står på Bibelens grunn enn de gir inntrykk av. I likhet med så mange andre fundamentalister er de selektive og bruker bare de bibelsteder som kan tjene deres egne formål - og menstruasjonsforbudet er ikke god politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER MITT SYN burde Bibelens syn på menstruerende kvinner vært diskutert inngående på kirkemøter og i kristne organisasjoner. Jeg skal forklare hvorfor: Både forbudet mot homofili og forbudet mot samleie med en kvinne som har «sin månedlige svakhet» presenteres på samme måte i 20 kapittel av tredje Mosebok - og handlingene sidestilles som like ulovlige og alvorlige. I dag er det imidlertid ingen kristne ledere som viser like stor interesse for «urene» og menstruerende kvinner som for homofili. Kanskje har mange aktive kristne - uforvarende - syndet med sine urene kvinner. Men det er ingen lenger som diskuterer slike forbudte handlinger. Spørsmålet er derfor prinsipielt viktig: Hvorfor er det viktigere å stå på Bibelens grunn når det gjelder homofili enn når det gjelder menstruerende kvinner? Hvorfor oppfatter Bispemøtene menstruasjon og heterofil sex som politisk og moralsk irrelevant, mens homofili setter sinnene i kok? Våre teologer bør forklare hvorfor menstruasjon har blitt teologisk uviktig, mens homofili fremdeles vekker avsky. Bispemøtene vil sikkert ikke diskutere kvinners «månedlige svakhet». Det vil nok heller ikke diskutere om en prest som har hatt samleie med en menstruerende kvinne er uegnet til prestegjerningen. Det kan kanskje betraktes som et fremskritt. Fra en teologisk synsvinkel er det gamle forbudet blitt et ikke-tema, slik tilfellet er med mange av Moselovens forbud. Men samtidig virker det ikke som om Den norske kirken helt har tatt konsekvensene av at forbudet mot menstruasjon og sex oppleves som uviktig, absurd og irrelevant.

DE SOM FREMDELES insisterer på nødvendigheten av å stå på «fast grunn», har i denne sammenheng et alvorlig forklaringsproblem. Det er selvfølgelig riktig at kirke og stat i gamle dager - i alle fall på visse områder - i større grad baserte sin politikk på Bibelens ord. Flere av kirkens menn har for eksempel beklaget kirkens rolle under hekseprosessene i det 16. og 17. århundre. Men handlet ikke kirken i denne perioden i tråd med Bibelens ord? Appellerte ikke tidens teologer til Guds ord? Rettesnoren for hekseforfølgelsene fant de blant annet i andre Mosebok: «En trollkvinne skal du ikke la leve» (2M 22:18). Er dagens kirke mindre i tråd med «Guds ord» i denne saken enn kirken på 1600-tallet? Er det fremdeles noen som vil ta livet av en trollkone? Skal kvinner påny brennemerkes for utroskap? (3M 21:9). Mener noen for alvor at hor skal straffes med døden? (3M 20:10). Og hva er straffen for å ha sex med en kvinne som er «uren»? Dette er den verden hvor Bibelens forbud mot homofili hører hjemme. Dette er heldigvis en verden kirken har forlatt - bortsett fra på ett punkt: når det gjelder homofili.

DE SOM INSISTERER på at deres livssyn og politikk er basert på Bibelens ord, må forklare hvorfor noen bibelsteder er så mye viktigere enn andre. Kan grunnen være at de, som alle andre, har tolket Bibelen, slik man alltid tolker teksten ut fra sin tid? Kan det tenkes at Dagfinn Høybråten og Gunnar Prestegård, som moderne mennesker, faktisk ser annerledes på kvinners «urenhet» enn tidligere generasjoner? Kan det også ha noe å gjøre med at kvinnesynet innenfor kristne organisasjoner faktisk har endret seg? Men ser ikke de to herrene likheten mellom forbudet mot homofili og forbudet mot samleie med menstruerende kvinner? Hvorfor aksepterer de at Bibelens mange forbud faktisk ikke lenger har relevans for vår tid, mens de samtidig baserer seg på en retorikk som viser til «Bibelens ord» og «fast grunn»? Hva er her tro - og hva er kirkepolitisk maktkamp?

Dette er ikke bare et akademisk spørsmål. Vi lever i en del av verden hvor mange religiøse organisasjoner ønsker å kristne stat, politikk og skole. De ser med uro på sekularisering og moralsk oppløsning. I USA har den såkalte «moralske majoritet» fått betydelig innflytelse på politikk og lovgivning. I flere afrikanske land har kristne fundamentalister forsøkt å vedta nye lover mot homofili basert på «Guds ord». Flere av forslagene ligner mest av alt på kristen sharia-lovgivning. Det er en skremmende utvikling. Derfor er det viktig å reise en debatt om hva en politikk på Bibelens grunn egentlig impliserer.

ETTER MITT SYN er det også viktig å kritisere falske forestillinger om at Bibelen nærmest er en grunnbok i demokrati og menneskerettigheter. Jeg skal være den første til å akseptere at Bergprekenen er en viktig tekst om menneskeverd, men mange som i dag leser Bibelen får like gjerne assosiasjoner til folkemord i Rwanda og Bosnia. Hva skal vi for eksempel mene om en Gud som dreper alle førstefødte i et land? Som sender pest og plager? Hva skal vi i mene om en Gud som tar initiativ til etnisk rensning og forsvarer folkemord? Også her er Bibelen krystallklar: «drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og sau, både kamel og esel» (1S, 15). Det er beklagelig at våre teologer ikke vil diskutere slike spørsmål. Mest av alt sier det noe om teologiens krise i vår tid. Teologene vil ikke lenger snakke om Gud - de vil heller tenne lys og snakke om kristen etikk. Da overlates debatten til lavkirkelige sluggere.