På de skrå bredder

Glitrende miniatyrer.

CD: Det er ikke bare Leif Ove Andsnes som har gitt ut ekstranumre i fullformat. Nå foreligger en annen stor musikers legendariske bukett av encores , signert den legendariske Jascha Heifetz.Og de har selvsagt en historie. Mot slutten av andre verdenskrig, i 1944, skulle også Heifetz gjøre sitt for fedrelandet. Da turnerte han i randen av slagmarkene i Europa med pianisten Emanuel Bay, og ga drøssevis av konserter. Og alle konsertene var fulle av hans høyst personlige ekstranumre.

TRO ENDELIG IKKE at dette var en lett vei ut, eller snarere inn i krigen for Heifetz vedkommende. Hans kompromissløse holdning til å opptre var legendarisk, spilte man konsert, ga man alt, uansett!Vel tilbake i USA mellom slagene dukket planene om lydfesting opp. Men ikke i RCA Victor, Heifetz\' fast plateselskap. På grunn av konflikter mellom det amerikanske musikerforbundet og RCA, hadde ikke Heifetz kunnet spille inn noe som helst siden september 1942.Derfor dukket Decca opp og tilbød sine tjenester. Heifetz slo til og gikk i studio. Men ikke med sin makker fra slagmarken, i hvert fall ikke i første omgang. Konflikter dem imellom fikk Heifetz til å vende seg til Milton Kaye. Slik ble det at denne rikholdige bunken av ekstranumre, sekstito i tallet, ble lansert som Legendary Classic and Jazz Studio Takes med støtte fra to pianister.Og den er en studie i musiseringens kunst. Slagerrepertoaret til tross, investeres det alt fra Heifetz\' side, du fornemmer gløden og temperaturen i hver linje.Likevel er det en av seksjonene som rager over alle de andre. Og det er når Heifetz spiller sine egne arrangementer av Gershwins «Porgy and Bess», med Bay ved klaveret. Det blir stående som et uttrykksmessig høydepunkt, som noe av det fineste Heifetz har gjort på plate.

DET ER UNDERHOLDNING, om enn av et annet slag, også når den nye stjernetenoren Rolando Villazón tar for seg Monteverdi. Tonefølget er utmerket, Le Concert d\'Astrée under Emmanuelle Haïm, men koblingen er underlig: en romantisk tenor i tidligbarokt repertoar.Og det låter underlig også. Villazón legger alt han har av følelser - og det er ikke lite - inn i Monteverdi små musikkdramatiske genistreker, og skyter over mål. Det blir for fett og bredt, selv om det på sin måte klinger vakkert og er kompetent utført. Og Villazóns medsangere, tenoren Topi Lehtipuu og sopranen Patrizia Ciofi, er rett opp slett ikke gode nok til å rette opp helhetsinntrykket.For noen blir dette kanskje det første møte med Monteverdi. Da kan man jo håpe at utgivelsen i alle fall kan bli en spore til å gå videre, til de som behersker stilen og syngemåten.Håvard Gimse og Lars Anders Tomter spiller aldeles utmerket på utgivelsen «Elk Sonata». Men det er ikke så lett å forstå deres fascinasjon for komponistene på CD-en: Johan Kvandal, Ragnar Söderlind og Harald Sæverud.Det er musikk med glimt av flotte ting, på ulike måter. Men hos alle er høydepunktene tynget ned av en slags normalprosa, som stenger for tilgangen. Bare musikernes store talent er i stand til å løse disse få øyeblikkene ut av tonestrømmene. Det er flott gjort.