Utover gulvet i den ene overlyssalen på Kunstnernes Hus, montert på 19 små teleskopstativer, roterer et tilsvarende antall husholdningsgjenstander umerkelig sakte: en eggekartong, en stabel klær, en bolle med frukt, en PC, en potteplante og så videre, alle skrått pekende mot nord. Det er Jessica MacMillans bidrag til den 131. utgaven av Statens kunstutstilling, eller Høstutstillingen som den naturligvis omtales som, som åpnet denne helga. I MacMillans omfangsrike verk, kalt «Antiplanet», dreier gjenstandene seg rundt og rundt sin egen akse tilsvarende Jordens helling og med døgnets hastighet, bare motsatt vei – kanskje som et bilde på tida og dagene som går, og de vanlige tingene som jo, på sitt vis, er selve livet.

Umiddelbar oppmerksomhet

«Antiplanet» er et verk som ber om umiddelbar oppmerksomhet, og som kanskje også gjør at man tar en runde – eller time – ekstra i utstillingen, for å komme tilbake og se hvor langt rotasjonen mon har kommet.

Det går an å bruke «Antiplanet» som utgangspunkt for å tenke litt stort om Høstutstillingen også. Hvordan den snur og vender på seg, eller i alle fall hvordan mottakelsen og anseelsen av den roterer med tida, og er som natt og dag. I gamle dager, inntil for 40-50 år siden, var Høstutstillingen en av autoritetene, og det normgivende tribunal i norsk kunstliv. Skulle man komme noen vei, måtte man ha deltatt her, helst et par-tre ganger – man fikk til og med «poeng» for deltakelse, noe som var nødvendig for eksempel for å kunne bli medlem av de ulike kunstnerorganisasjonene.