Høstutstillingen 2018

På det beste er Høstutstillingen et underholdende og litt rart og viltert eventyr

Pilene peker oppover for Statens kunstutstilling. Den 131. utgaven åpnet denne helga.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Utover gulvet i den ene overlyssalen på Kunstnernes Hus, montert på 19 små teleskopstativer, roterer et tilsvarende antall husholdningsgjenstander umerkelig sakte: en eggekartong, en stabel klær, en bolle med frukt, en PC, en potteplante og så videre, alle skrått pekende mot nord. Det er Jessica MacMillans bidrag til den 131. utgaven av Statens kunstutstilling, eller Høstutstillingen som den naturligvis omtales som, som åpnet denne helga. I MacMillans omfangsrike verk, kalt «Antiplanet», dreier gjenstandene seg rundt og rundt sin egen akse tilsvarende Jordens helling og med døgnets hastighet, bare motsatt vei – kanskje som et bilde på tida og dagene som går, og de vanlige tingene som jo, på sitt vis, er selve livet.

Umiddelbar oppmerksomhet

«Antiplanet» er et verk som ber om umiddelbar oppmerksomhet, og som kanskje også gjør at man tar en runde – eller time – ekstra i utstillingen, for å komme tilbake og se hvor langt rotasjonen mon har kommet.

Det går an å bruke «Antiplanet» som utgangspunkt for å tenke litt stort om Høstutstillingen også. Hvordan den snur og vender på seg, eller i alle fall hvordan mottakelsen og anseelsen av den roterer med tida, og er som natt og dag. I gamle dager, inntil for 40-50 år siden, var Høstutstillingen en av autoritetene, og det normgivende tribunal i norsk kunstliv. Skulle man komme noen vei, måtte man ha deltatt her, helst et par-tre ganger – man fikk til og med «poeng» for deltakelse, noe som var nødvendig for eksempel for å kunne bli medlem av de ulike kunstnerorganisasjonene.

Frarådet fra å delta

Utover i 1990-åra, etter hvert som samtidskunsten ble mer internasjonal, kunstlivet ble mer profesjonalisert og poengordningen ikke lenger var et poeng, falt den gamle Høstutstillingen i anseelse, til et punkt hvor unge, progressive kunstnere ble regelrett frarådet å delta – Høstutstillingen ville være mer til skade enn gavn for den videre karrieren. Men alle pendler som svinger helt ut, skal før eller seinere svinge tilbake – så også Høstutstillingen. For omkring et tiår siden begynte unge kunstnere igjen å søke seg til den gamle storhet, og plutselig var det både litt tøft og ikke minst relevant å delta igjen. For hva var egentlig problemet? Man får vist tingene sine i ett av landets flotteste gallerirom, til en haug med folk – kanskje ikke under de mest optimale forhold, men likevel, i et hardt konkurranseklima med få muligheter til å få vist seg fram, må man ta det som byr seg.

Viltert eventyr

Noen storartet utstilling, helhetlig sett, blir Høstutstillingen aldri igjen. Men den er på det beste et underholdende og litt rart og viltert lite eventyr hver september, som rett som det er også byr på skikkelig fine og interessante kunstverk, og både nye og gamle bekjentskaper det er verdt å merke seg.

Årets variant er i alle fall ikke noe dårligere enn hva vi har sett de siste åra, snarere tvert imot. Pilene peker oppover for Høstutstillingen, på tross av at mange kunstnere lager kunst om en verden som går nedover. Flere ser ut til å arbeide med skillet natur-kultur på nye måter, maleriet er naturligvis tilbake for fulle mugger slik det har vært det i mange år nå, og enkelte drypp av dagsaktuell politikk får vi også.

Blant de umiddelbare favorittene er veteranen Ole John Aandals lille byste av mulla Krekar, laget av brunost og titulert «Korleis Likar De Meg No? Mulla G-35», med klar referanse til David Hammons’ portrett «How Ya Like Me Now», av en hvit Jesse Jackson, fra 1988. Eller Ayatgali Tuleubeks «click-farm»-inspirerte smarttelefon-videoer av hender som utfører ulikt tradisjonelt håndarbeid, med den megetsigende tittelen «The Invisible Handjob of the New Economy». Bente Louise Aas’ små dystopisk-sjarmerende landskapsmalerier er alltid prisverdig å se, og ellers er det snakkende og knirkende trestammer, grafikk fra skogene, bevegelige skulpturer hengende i snører fra trærne utenfor; og vi får bli med på en dyster togreise til en av forrige verdenskrigs arbeidsleirer, som minner oss om at verden gikk nedover før også, og at vi ennå har sjansen til å lære av våre feil.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer