På djupt vann

FISKERIMINISTEREN og departementet oppfatter det åpenbart nødvendig å forsvare seg mot den siste tidas massive kritikk mot den rådende fiskeripolitikken Det er utmerket at vi får en brei offentlig debatt om denne til nå lukka sektorpolitikken. For her er det kanskje mer enn på andre politikkområder behov for et skapt lys utenfra Rettferdiggjøringa av dagens fiskeripolitikk skal ligge i lønnsomhet, slik ministeren seinest gjentar i intervjuet i Dagbladet 15. mars. Dette skal legitimere lukking av fiskeriene, satsing på større enheter gjennom den såkalt strukturering og det skal rettferdiggjøre at de tidligere frie kystressursene gjennom kjøp og salg av kvoter ender opp hos de som kan betale for seg. Med utestenging ungdom som vil satse på fiske med egen båt og med undergraving av norske og samiske kystbygder og fiskevær som resultat. Men det er grunnleggende uklart hva Ludvigsen og departementet mener med lønnsomhet. Og dét er åpenbart alt annet enn tilfeldig. For med denne uklarheten om lønnsomhet kan kvoteran og kystrasering legitimeres overfor en opinion og et Storting som har lite kunnskap om fiskeriene. Her kan det spilles på allment utbredte oppfatninger om at småskaladrift er mindre lønnsomt enn store og «effektive» enheter.

SAMFUNNSØKONOMISK er det klart at politikken ikke fremmer lønnsomhet. Rasering av produksjonsbaserte kystsamfunn og overgang til kapitalkrevende fiske som særlig belaster småfallen fisk med redusert kvalitet sammenliknet med den voksne fisken er ikke samfunnsøkonomisk eller nasjonaløkonomisk lønnsomt.

Det avgjørende for ministeren og Høyre-mannen Ludvigsen er selvfølgelig bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Men her viser faktisk de foreliggende økonomiske beregningene for fiske og fiskeindustri det motsatte av det ministeren påstår. Driftsundersøkelsene for flåten og regnskapstallene for industrien er entydige: Det er ikke stordriftsfordeler, verken på land eller hav i de norske fiskeriene. Til dels er det motsatt: Det er ofte er de minste enhetene, sjarkene og de mindre fiskeribedriftene, som er mest - bedriftsøkonomisk - lønnsomme. Levering av dagsfersk, voksen fisk fra kystflåten til lokale fiskebruk er god butikk . Den norske fiskeripolitikken bygger altså på en fundamental usannhet som særlig er blitt fremmet av den nåværende ministeren. I tillegg blir denne usannheten nå brukt til å låse fast en urasjonell fangststruktur gjennom evigvarende rettigheter til de store. Rettigheter som tas fra det havet som ut fra lov, sedvane og vedtak tilhører heile kysten og det norske folk i fellesskap.