På død og liv

Ungdomsroman med modig inngang til store spørsmål - livet og døden.

BOK: I sin nye ungdomsroman, «Appelsinpiken», minner Jostein Gaarder leserne på Nathalie Cole, som i «Unforgettable» synger duett med sin avdøde far, Nat King Cole.

I samme ånd skriver romanens hovedperson, 15-årige Georg, bok sammen med faren som døde for 11 år siden.

Utgangspunktet er et brev som Georgs farmor nettopp har funnet i den gamle røde sportsvogna som aldri ble gitt bort eller solgt på loppemarked. Den tykke konvolutten inneholder et manuskript skrevet av en ung lege som er i ferd med å dø, stilet til et barn som var fire i skrivende stund og ment for en gutt som ville være 12- 14 i lesende stund.

Gutten fryser på ryggen av den nesten glemte faren som liksom snakker til ham i nåtid: «Og du, hvordan står det til med Hubble-teleskopet?» står det i brevet. Romteleskopet var nettopp skutt opp med Discovery og satt i bane rundt jorda før faren døde. Nå har gutten nettopp fullført en særoppgave om Hubble, mens andre i klassen har skrevet om engelsk fotball eller Spice Girls. Var faren synsk? Levde han fortsatt?

Valg

Men farens brev til sønnen handler mest om den mystiske Appelsinpiken, en åpenbaring i oransje fjellanorakk og fem kilo appelsiner i en gråpapirpose som han bokstavelig talt påtraff på Frognertrikken da han var 19, og som han forelsket seg overjordisk i.

Appelsinpiken manifesterer seg for ham med jevne mellomrom, som i et mystisk eventyr styrt av regler han ikke forstår men likevel er tvunget til å følge hvis magien ikke skal brytes. Det handler om kjærlighetens besettelse, og gutten skjønner ikke helt hvorfor faren fomler sånn i forhold til denne jenta. Han leser videre fordi historien må være viktig, ellers hadde vel ikke faren fortalt den i et avskjedsbrev?

Jakten på Appelsinpiken er lang og et såpass begivenhetsløst innslag i romanen at man lurer på hvordan Gaarder denne gangen skal klare å konkurrere om Harry Potter-leseres oppmerksomhet. Men et nervepirrende og uuttalt spørsmål er plantet i innledningen på farens brev, og lur er den som fortsatt henger med, for plutselig står det der svart på hvitt og fungerer som kaldt vann i ansiktet på leseren:

«Tror du Askepott ville ha valgt å være med til slottet som slottets prinsesse hvis hun hadde visst at hun fikk være med på den leken bare i en knapp uke?»

Eller mer direkte spurt - for Gaarder våger å stille de vanskeligste spørsmål ubeskjemmet og direkte: Hvis du fikk valget, ville du valgt å leve i noen få år for så å rives bort og forsvinne for bestandig, eller ville du betakket deg? Reglene er slik at velger du å leve, velger du også å dø.

Alvor

Ettersom Gaarder verken gir til beste noen tradisjonelt religiøse eller mer spekulativt kosmiske svar på meningen med livet, imponerer han med sitt mot og sitt alvor når han serverer slike eksistensielle spørsmål for unge lesere. Han våger å være både sentimental og enkel, men forfaller aldri til lettkjøpsfilosofi. «Appelsinpiken» er en roman man griner av uten å føle seg lurt.

Som Jostein Gaarders megabestsellere «Kabalmysteriet» (1990) og «Sofies verden» (1991) - sistnevnte er utgitt i 46 land og solgt i 20 millioner eksemplarer - skal også «Appelsinpiken» lanseres for «hele verden» på bokmessa i Frankfurt denne uka. Det er når man ser hvor uhyre bevisst også den nye romanen er i sin komposisjon, at man må anerkjenne Gaarders internasjonale format. Og hva er meningen med livet, da? Sånn for «dummies»? Georg henviser til Franz Liszts tolkning av Beethovens Måneskinnssonate. Både første og tredje sats er avgrunnsdype, mens den andre satsen er «en blomst mellom to avgrunner». Denne blomsten gir så mye livsappetitt at den er verdt alt.