På en armlengdes avstand

Moldes «Gjengangere» forhandler hardt om sex og penger.

HARDT MOT HARDT: Vivi Sunde og Jan Frostad har bitende og seksuelt ladede konfrontasjoner i Moldes «Gjengangere». Foto: Arild Moen/Teatret Vårt.
HARDT MOT HARDT: Vivi Sunde og Jan Frostad har bitende og seksuelt ladede konfrontasjoner i Moldes «Gjengangere». Foto: Arild Moen/Teatret Vårt.Vis mer

TEATER: Det er fru Alving som ikke vil forsikre barnehjemmet hun har investert i. Denne lille endringen i Ibsens skuespill - i teksten er det Pastor Manders som overtaler henne - er verd å merke seg i Teatret Vårts ellers tekstro oppsetning av «Gjengangere».

Det er noe fatalistisk og destruktivt over Vivi Sundes fru Alving, det er som om hun vil se alt brenne, som det da også, i dramaturgiens ironiske logikk, gjør til sist.

Ser ikke sønnen
Her er fru Alving dramaets omdreiningspunkt i enda større grad enn vanlig, hun ser alt og hører alt som skjer, hun er sterk og selvsikker i møtene med Pastor Manders, men også kald og streng.

Hun og Osvald sitter taust sammen foran tv-skjermen, sin moderlige degging til tross ser hun ham egentlig ikke, ser ikke at sønnen, som ligger skjelvende i et hjørne fra første bilde, allerede knuges av galskap.

Det er en interessant og barsk rolletolkning, men også fjern, den opererer på nedre halvdel av termometeret, og sårbarheten skinner bare gjennom i korte glimt.

Økonomisk
Regissør Uwe Cramer vil flytte oppmerksomheten i «Gjengangere» fra det psykologiske og over på det politiske og økonomiske. Dette gjør han på indirekte vis: Han henter hovedpersonene ut av sine materielle omgivelser og over i et goldt rom med spinkle tremøbler, med en glassplate som skiller skuespillere og publikum.

Scenen blir et laboratorieglassbur der skuespillerne slippes inn én og én fra et tilgrensende sminkerom. Sittende ved et sakte snurrende spisebord belyses de fra alle kanter. Selv holder de seg i ro, språket og scenografien får jobbe, og samtalene blir harde forhandlinger om sex og penger. Det er rent og stringent, og skjelettet i Ibsens ypperlig konstruerte stykke kommer godt frem.

For mye
Mot slutten blir de mange abstraksjonsgrepene for tallrike: Når fru Alving snakker både rett ut, med mikrofon og som voiceover blir det bare hakkete, og å la gravide Hilde Marie F. Bergersen spille Regine, spenner ben på den samme logikken oppsetningen ellers dyrker.

Men Moldes reflekterte «Gjengangere» er ellers en distansert og dissekerende forestilling. Den får deg knapt til å føle, men til å tenke.