TILBAKE I SVART: Seks år etter salgssuksessen «Black Ice» er AC/DC tilbake med «Rock or Bust». Fra venstre Cliff Williams (bass), Brian Johnson (vokal), Stuart Young (ny rytmegitarist), Angus Young (gitar). Foto: Sony Music
TILBAKE I SVART: Seks år etter salgssuksessen «Black Ice» er AC/DC tilbake med «Rock or Bust». Fra venstre Cliff Williams (bass), Brian Johnson (vokal), Stuart Young (ny rytmegitarist), Angus Young (gitar). Foto: Sony MusicVis mer

- På en måte er Malcolm fortsatt med oss

Malcolm og Angus Young har stått last og brast med hverandre gjennom tragedier, dødsfall og enorm suksess med AC/DC. Nå må lillebror for første gang klare seg alene.

DÜSSELDORF (Dagbladet): Hva har ikke disse brødrene opplevd og oppnådd sammen?

Oppveksten på de nådeløse arbeiderklassegatene i Glasgow; utvandringen til Australia. Oppdagelsen av rock 'n roll og det seks-strengede instrumentet som skulle bli deres liv. Årelange turneer på lånte penger og utallige konserter i etablissementer så suspekte at de knapt turte å gå på scenen.

Deretter: Totalt verdensherredømme med «Highway to Hell» i 1979, vokalist Bon Scotts brå dødsfall, det ufattelige «Back in Black»-comebacket, utsolgte stadionturneer, flere solgte album enn Rolling Stones, Queen og Abba; milliarder på konto.

Ble dement Men når AC/DC nå returnerer med «Rock or Bust» er det for første gang uten Malcolm Young. Det er et faktum av langt større betydning for AC/DC-fans enn den uavklarte situasjonen rundt den nylig narkosiktede trommeslageren Phil Rudd, som ikke lenger figurerer på bilder og i videoer, og som bandet for øvrig nekter å svare på spørsmål om.

På scenen levde rytmegitaristen i skyggen av Angus' utagerende spilloppmakeri og showfakter, men innad var han den ubestridte sjefen. Helt til han ble diagnostisert med demens i en alder av 61, og tidligere i sommer måtte meddele at hans tid i verdens største hardrockband var over.

- Du håper jo at det skal snu, at han skal bli bedre, at det plutselig skal oppdages en ny kur eller noe, sier Angus Young når Dagbladet møter ham og bassist Cliff Williams på et hotellrom i Düsseldorf i forbindelse med plateslippet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men da han til slutt sa med sine egne ord at det var slutt, at han ikke klarte det lenger, var ventetida over. Da ringte jeg alle og spurte hva gjør vi nå? Fortsetter vi som et band, eller? Alle var innstilt på i hvert fall å gjøre det beste forsøket vi kunne få til, forteller gitarlegenden.

Under produsent Brendan O'Brians ledelse kom AC/DC sammen før første gang i sin 40 år lange historie uten rytmegitaristen. Brødrenes nevø Stevie Young fikk æren av å ta hans plass.

Tas godt vare på - På mange måter er Malcom fremdeles med oss. Mange av riffene og låtideene på «Rock or Bust» er hans, for han fortsatte å spille og skrive sammen helt til nylig. Plata er satt sammen slik vi tror han ville gjort det, og laget med produsenten Malcolm i sin tid vill at vi skulle jobbe med, sier gitarlegenden.

- Og Stevie er veldig lik Malcolm. Han tilhører tross alt familien, har den samme personligheten, spiller på akkurat den samme måten, likner til og med på Malcolm, fyller Williams inn.

- Hvordan går det med Malcolm?

HÅPET I DET LENGSTE: Men til slutt sa AC/DCs grunnlegger og rytmegitarist selv at han var for syk til å fortsette med bandet. Foto: NTB Scanpix
HÅPET I DET LENGSTE: Men til slutt sa AC/DCs grunnlegger og rytmegitarist selv at han var for syk til å fortsette med bandet. Foto: NTB Scanpix Vis mer

- Han blir tatt godt vare på, er i god fysisk form - det har han slett ikke alltid vært - og, omstendighetene tatt i betraktning, lykkelig.

- Har sykdommen fått deg til å reflektere over din egen helse?

- Nei, den har jeg aldri tenkt så mye på. Min holdning er at så lenge jeg kan stå opp om morran, er alt som det skal være, sier den lille mannen med de magiske gitarfingrene, fortsatt jordnær nok til å gå i slitte joggesko uten lisser, uformelige jeans og en generisk, grå genser.

Tight og kort «Rock or Bust» har elleve låter, men klokker inn på beskjedne 35 minutter. Albumet kan vanskelig sammenliknes med noen av de andre platene bandet har gitt ut, mener de to musikerne.

- Jeg vet det er mange som sier at vi egentlig gir ut den samme plata om igjen og om igjen - at vi egentlig bare bytter ut omslaget. Men for meg har de alle sin egenart. Den er svær tight, og Brian (Johnson, vokalist) sier den minner om sekstitallsmusikk, da låtene skulle være korte og energiske. Det var de vibbene vi prøvde å fange i studio, pakke mest mulig innenfor et kort tidsspenn, sier Angus.

- Det låter tørt og kontant, langt fra den overdådige lyden på enkelte tidligere plater?

- Vi liker ikke å overdrive. Vårt format har alltid vært dette: To gitarer, vokal og rytmeseksjon. Det er ingen vits i å legge lag på lag med gitarer, gjøre det pent og polert, når det uansett bare handler om å få det til å groove. Det er noe av det beste med dette bandet, at vi kan holde det helt elementært og likevel få det til å låte bra, sier han.

Publikum bestemmer Neste år legger de ut på en ny, stor verdensturné, og mulighetene er til stede for at vi får historiens tiende AC/DC-konsert på norsk jord. Første gang var i november 1980, i kjelleren på Chateau Neuf. De siste to gangene bandet har spilt i landet har det vært på Valle Hovin i Oslo, med tung vekting av de gamle, klassiske albumene i settlista.

- Det er noen låter vi alltid må spille - «Hells Bells», «Back in Black». Vi prøver å legge inn noen nyere låter også. Men det er ikke alltid det tas godt imot, innrømmer Cliff.

- Publikum er overdommeren som bestemmer hva som fungerer, og de lar deg vite det rimelig kjapt, sier Angus.

- Alt vi noensinne har gjort har vært prøv-og-feil. Selv da vi ga ut «Highway to Hell» var det slik. I de dagene tok det riktignok litt lenger tid før folk fikk med seg de nye låtene. Nå har de e-post og Twitter og twatter hva det nå heter, og vet umiddelbart hva de vil ha, sier han.

Bedre hotellrom - Men vi må fortsatt reise rundt og spille for dem. Da internett kom, sa folk at vi om noen år bare kunne være hjemme, og så ville de beame konserten rundt til skjermene til folk. Sånn har det ikke gått. Heldigvis har vi bedre hotellrom nå enn i gamle dager, humrer han.

- Har du noensinne vært fristet til å vise dine kunster på gitaren i en annen setting enn AC/DC, spør vi og begynner å fabulere høyt om en blues- eller jazzplate fra Angus Youngs hånd.

- Jeg kan mitt instrument og har øvd mye. Men for å være helt ærlig med deg: Når jeg setter meg ned med gitaren og spiller for meg selv, låter det bare stille og kjedelig. Det er når jeg går på scenen med de andre gutta, at musikken kommer til liv, sier han.

- Så hvis jeg skulle gitt ut en soloplate måtte det blitt noe sånn rolig meditasjonsmusikk, sier han og leverer en latter som etterlater liten tvil om hvor dum han synes ideen er.