HVOR ER DE?  - Vi har ingen Birgitte Nyborg, Hannah Horvath, Claire Underwood, Carrie Mathison eller Sara Lund på norsk. Hvorfor er det slik? Vil vi ikke se dem? Spør kronikkforfatterne. Bildet viser skuespiller Lena Dunham i rollen som Hannah Horvath i TV-serien «Girls». Foto: NTB Scanpix
HVOR ER DE? - Vi har ingen Birgitte Nyborg, Hannah Horvath, Claire Underwood, Carrie Mathison eller Sara Lund på norsk. Hvorfor er det slik? Vil vi ikke se dem? Spør kronikkforfatterne. Bildet viser skuespiller Lena Dunham i rollen som Hannah Horvath i TV-serien «Girls». Foto: NTB ScanpixVis mer

På fem år har to av femten norske tv-fortellinger handlet om kvinner

Hvorfor er det slik? Vil vi ikke se kvinnene?

Meninger

- A female lead in her fiftees? Nobody wants to see that.

Vi hadde akkurat presentert «Frikjent» for en kjent, amerikansk serieskaper, under en seanse som skulle hjelpe vår norske seriedrøm mot produksjon, seertall og suksess. Vi hadde nettopp fortalt ham at motstykket til vår mannlige hovedkarakter, skulle være en kvinne. En voksen, mektig kvinne. En kvinne som skulle livet gjøre surt for vår mannlige protagonist gjennom ti episoder - uten å ønske å ligge med ham. - That is a problem, var amerikanerens konklusjon. - A huge problem.

Lettere rystet forlot vi likevel møtet i trygg forvissning om at så galt er det ikke her. I Skandinavia, og ikke minst i likestillingslandet Norge, er publikum godt vant med å se alle slags folk på tv, så lenge historien de forteller er god. Nå viser det seg at vi tok feil.

For det brede, norske publikum vil visst heller ikke se historier om kvinner på tv. I alle fall hvis vi skal tro tallene fra nrk.no, som med sin gjennomgang av Norsk filminstitutt (NFI) sine tildelinger til dramaserier de siste fem årene, har avdekket en oppsiktsvekkende kjønnsfordeling. Kun to, av i alt femten produksjoner, har en klar, kvinnelig hovedrolle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er et problem. Ikke bare for kvinnelige skuespillere som sliter med å få jobb. Det er et problem for publikum, fordi tallene viser at det kvinnelige perspektivet er nærmest ikke-eksisterende i norsk tv-drama. Vi har ingen Birgitte Nyborg, Hannah Horvath, Claire Underwood, Carrie Mathison eller Sara Lund på norsk. Hvorfor er det slik? Vil vi ikke se dem?

Det var med stor undring vi registrerte den defensive responsen på NRKs tall: NFI toer sine hender, og sier prioriteringene allerede er gjort i det søknadene lander på deres bord. Videre har både produsenter og kringkastere, i den påfølgende debatten vist til «den gode historien» som argument for sine prioriteringer. Men hva er egentlig en «god historie»? Er det en historie som handler om menn? Er det virkelig slik at blant alle de hundretalls refuserte tv-ideene på produsentenes skrivebord, ikke finnes flere gode historier om kvinner? Og er denne høyst subjektive størrelsen, det eneste kriteriet som skal legges til grunn for forvaltningen av et hundretalls millioner av fellesskapets kulturmidler?

Drøyest var argumentasjonen fra NRKs ansvarlige for eksterne dramaproduksjoner, Tone Rønning: «Det er lettere å skrive mannlige karakterer, fordi de beveger seg mer ut av komfortsonen og inn i risikosonen. Menn setter seg i situasjoner som de kanskje ikke burde vært i, eller hvor det er rom for godt drama.» (sic) I fiksjonens verden var alt mulig, trodde vi. Tok vi feil?

Nei da. Det er ikke vanskelig å skrive om kvinner. Det som derimot er vanskelig, er å få gjennomslag for disse prosjektene. Vår erfaring er at komplekse kvinnekarakterer langt oftere møtes med skepsis av premissleverandører i bransjen. En sterk og viljedrevet kvinne oppfattes fort som usympatisk, hard og unyansert. «Kan vi like henne?» er et spørsmål vi ofte har fått. På den andre siden får vi også problemer når vi forsøker å løfte et mer klassisk, kvinnelig perspektiv. Omsorg og relasjoner er kjedelige kvinnegreier, og uroen som ligger i bunn er åpenbar: - Nobody wants to see that. Kvinnelige fiksjonskarakterer møtes dermed med de samme begrensningene som kvinner ellers i offentligheten møtes med. De har rett og slett mindre spillerom. Vi har med andre ord en sirkel der fiksjonen gir næring til en virkelighet, som den igjen forholder seg til.

Tv-drama er underholdning, og vi forstår nødvendigheten av markedsmessige vurderinger. Men her i Skandinavia er vi så privilegerte at vi kan utfordre det stereotype bildet av hva som selger- hva folk vil se. Dette har også blitt gjort i våre naboland - og heri ligger noe av svaret på suksessen til Scandi-drama, en bølge som også vi i Norge rir på akkurat nå, om enn noe ufortjent når det kommer til kvinneperspektivet.

Kvotering har vist seg som et effektivt virkemiddel for å få virkelighetens kvinner (og menn) «ut av komfortsonen». Vi tror det kan fungere godt for fiksjonens kvinner også. Vår utfordring til NFI er derfor, som en forsiktig start, å ta en tydelig beslutning om å støtte minst ett prosjekt i året med en klar, kvinnelig hovedkarakter. NFIs tildelinger er i de aller fleste tilfeller en nødvendig del av finansieringen, og med et slikt incentiv vil de påvirke prioriteringene som leder fram til deres bord. Den norske Brigitte Nyborg finnes der ute, og vi tror hun har et stort publikum.

Dramaserier blir en stadig viktigere del av fiksjonslandskapet. Disse fortellingene er viktige for hvordan vi ser oss selv, for hva vi tror at vi kan, hva vi vil og hvem vi er. På fem år har to av femten norske tv-fortellinger handlet om kvinner.

«That is a problem. A huge problem.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook