På fest i Roma

Det skjedde i Roma. I Henrik Ibsens Roma, Sigrid Undsets Roma, alle kunstneres Roma. I kunstnernes og lommetyvenes og skjønnhetenes og spagettisnikenes evige stad.

I gatene der dannede lakkskoherrer promenerer. To dannede herrer fra Norge, Hoem og Solstad, hadde halvåret før blitt foreviget i Dagbladet iført nye frakker kjøpt for å klare middelhavsområdets harde vinterklima.

  • Nå var det ikke lenger vinter. Herrene Hoem og Solstad hadde avsluttet sitt ytre eksil og vendt nordover med frakkene sine. Nå skinte vårsol fra skyfri himmel, og selv de strengeste av Dario Fos forhatte politikerkarikaturer smilte under luene.
  • Først gikk vi på Campo de Fiori og kjøpte roser, liljer, prestekrager, erteblomster, så mye vi orket å bære. Så kjøpte vi kake og vin, også det så mye vi orket å bære. Så praiet vi en taxi og kjørte ut på landet. For ute i Trevignano, i et hus mellom oliventrær fra Jesu tid, der hadde Marie Takvam tatt inn for å få skrivefred.
  • Ettersom timene gikk gjorde det vinflekkete kaoset meg mer og mer nervøs, jeg la meg på kne og begynte å rydde i ark.
  • Sjelfulle ord skal ikke flyte vinflekkete rundt, tenk om de nye diktene er fortapt! fryktet jeg på toget hjem til Norge.

Kjæresten og jeg gikk under blomstrende trær i Borgheseparken. Og der, mellom antikke marmorstatuer, som en gave fra gudene, lå en pengerull. En pengerull så tykk at den egentlig bare finnes i barnefantasier og griske drømmer. Men der lå den altså så pent i solskinnet - titusenvis av lire - som ikke ble gjort krav på av noen.

- Nå drar vi og besøker Marie Takvam! bestemte jeg.

- Tenk om hun ikke er hjemme, hva skal vi da gjøre med alle disse blomstene? sa vi.

Marie var hjemme. Lik en mørk kusine av Anita Ekberg tok Marie imot lett henslengt på sofaen, som om norgesgjester med favnen full av blomster var en hverdagslig sak. - Sett rosene der og liljene der, nikket Marie aller nådigst, fremdeles med den langsomme sensualiteten som en gang forførte en kritiker til å anmelde omslagsportrettet i stedet for diktdebuten.

Blomstene bugnet, korkene spratt, latteren trillet og rusen steg - hadde turister på kulturreise kikket inn ville de fått tilfredsstilt alle bohemmytene sine: Rundt oss på gulvet fløt manusark, upaginerte, vinflekkete ark med hele og halve setninger på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Den nye diktsamlinga mi, smilte Marie fornøyd.

- Bare la dei ligge, er dikta gode så klarer dei seg alltids i verda, sa Marie rolig.

Dermed gikk vi på stedets eneste kafé. Eller, vi to gjestene gikk, Marie skred. Lik en dronning entret Marie kafeen hvor hun konverserte kelnerne på sunnmørsk. - Så lenge orda har sjel når dei fram på tvers av alle landegrenser, veit dere, sa Marie med den klokkeklare sunnmørsstemmen og de romerske servitører nikket så enig, så enig. Vi bestilte hvit og rød vin, vi spiste prosciutto og mozzarella og saltimbocca alla romana. Vi skålte med de fraværende herrene Solstad og Hoem, vi skålte med andre mer nærværende herrer, vi gjorde kål på hele pengerullen - og så senket mørket seg. Vi sa farvel, og Marie sto igjen under stjernene og vinket.

Frykten var ubegrunnet. Neste høst kom diktsamlingen ut, kanskje var det den som het «Falle og reise seg att», eller kanskje var det den der linjene om lupinene står:

«Vi kan brytast, vi kan bli gnaga,

tørkast eller bløme imot sommaren.

Men om vi blømer eller ligg og rotnar,

så er vi lupinar.»

Klart du hadde rett, Marie. Dei gode dikta klarer seg alltid i verda.