På Finnskogen kan ingen høre deg skrike

«Snarveien» må reddes i havn av godt skuespill.

FILM: Den norske naturen og det ugjestmilde været gjør Norge til en god arena for uhygge. I tillegg lever folketroen i beste velgående her til lands, så det burde derfor la seg gjøre å modernisere og overføre et gammelt sagn, eller to, til det store lerretet. Sukk.

Suksess
Men nei, i stedet kopierer unge norske filmskapere sine barndomshelter fra USA, og lager filmer tilnærmet lik filmene de selv vokste opp med. Som regissør Severin Eskeland så fint skriver om seg selv på sin egen blogg: «I fjerde klasse skjedde det noe som drastisk skulle forandre ting for Severin. En gammel kopi av «Fredag den 13. del 4» kom fram i lys. Og den skremte Severin så grundig at han ville gi den følelsen han satt igjen med videre til andre. Da gjennom eget verk.».

Slik sett har Severin Eskeland gjort suksess. Hans spillefilmdebut, «Snarveien», skaper virkelig en følelse av å se en «del fire». Ja, hadde det ikke vært for en gjennomgående god prestasjon av Marte Germaine Christensen, som veksler fint mellom leken, redd og kjølig, hadde «Snarveien» vært en bomtur.

Rett til helvete
Filmen begynner bra, med høythengende, grovkornede panoramabilder over Finnskogen. Her kan ingen høre deg skrike. Kjærestene Martin (Sondre Krogtoft) og Lina (Marte G.) er på vei mot svenskegrensa, fra Systembolaget, med masse billig sprit i bagasjen.

Men veien er stengt og snarveien de får opplyst skal føre til Norge, sender dem i stedet til helvetes forgård.

Lite nifst
Tonen mellom Krogtoft og Christensen er fin, dialogen flyter og man tror på kjæresteparet. Filmens første førti minutter er i det hele tatt severdig. Spenningen bygges overbevisende og det benyttes få overdrevne «skvette-effekter».

Men så snur det. Plutselig ser vi handlingen gjennom et overvåkningskamera. Et merkelig valg. Det unge paret er plutselig en del av en snuff-film, som verken fungerer særlig godt som samfunnskritikk eller som spenningsskapende effekt. I stedet skaper det distanse til det forsøksvis klaustrofobiske.

Splatterorgie
Herfra lader Severin geværet og skyter ekstreme lydsalver fra hofta. Jo da, det er umulig å ikke skvette av et plutselig skingrende leven, men særlig nifst er det ikke. Filmens 15-minutter lange finale framstår svært så sjangerschizofren, der det mikses mellom en plutselig, svært kortvarig splatterorgie, ren krimthriller og en studie av Marte Germaine Christensen i fullt firsprang. Og i tillegg lurer jeg på hvor alt lyset kommer fra?

Månen henger tydeligvis rett over Finnskogen. Og av måneskinn gror det ingenting.