På flukt med katt og kone

Et av de merkeligste dokumentene fra slutten av andre verdenskrig er Louis-Ferdinand Céline s krøniker om sin flukt fra Paris til København - gjennom et Tyskland i sammenbrudd. Romanen «Nord» er nå oversatt til dansk.

BOK: PÅ 1950-tallet bor Louis-Ferdinand Céline (1894- 1961) på Meudon-høyden utenfor Paris. Han arbeider som lege under sitt virkelige navn, Destouches. Den feirede forfatteren av bøker som «Reisen til nattens ende» og «Død på kreditt» har overlevd vanæren etter krigen.

Han ble betraktet som nazist og ble truet på livet av patriotiske franskmenn. Han søkte asyl i Danmark og satt halvannet år i fengsel mens han ventet på behandlingen av søknaden. Oppholdet bak murene brøt ned helsen hans. I 1951 fikk han amnesti i Frankrike, men følte seg aldri trygg. Han holdt seg med schäferhunder i tilfelle en eller annen hevngjerrig motstandsmann skulle dukke opp med pistol.

Begynner å skildre

Mange trodde nok at den sagnomsuste og høyt respekterte forfatteren Céline hadde lagt ned pennen for godt. Men så løsner det plutselig igjen. Céline begynner å skildre sine opplevelser fra åra 1944- 1945. Sammen med sin kone Lucette og katten Bebert flykter han nordover fra Paris. Opp gjennom Europa bærer det, midt i ruinene av Hitler-Tyskland. Danmark er målet.

Mennesker og landskap rystes mens Tyskland omringes av amerikanske soldater vestfra og russiske styrker østfra. Berlin knaker i sammenføyningene. Livet i Førerens bunker blir mer og mer desperat. Céline tar seg gjennom flammene, fra by til by, Baden Baden, Sigmaringen, Berlin, eller «Fra det ene slot til det andet», som den første av tre bøker om disse opplevelsene heter.

Comeback

Den kom ut i 1957 og gjorde igjen Céline til en dikter å regne med. Boka ble oversatt til dansk i 1997. Nå kommer den andre i denne krigstrilogien også ut på dansk, «Nord», utgitt av Céline i 1960. Den tredje boka, «Rigodon», utkom posthumt i 1969. Bøkene er virtuost oversatt av Marianne Lautrop. Det er neppe å vente at de vil komme på norsk.

I disse verkene er det som om Céline brekker språket opp i småbiter, til en slags verbale prosjektiler som han slynger mot leseren.

I stedet for punktum bruker han tre prikker. Sekvensene mellom prikkene spenner fra hele setninger til enkeltord. En hard musikalsk rytme oppstår, antipoetisk, som punkrock eller rap. Ordene kastes som håndgranater i fleisen på leseren. Verden oppløses og går til grunne. Det samme gjør det språket Céline trenger for å skildre denne apokalyptiske prosessen.

Kvinne i bassenget

Ett eksempel. Dette er en munter passasje der Céline skildrer en ung, sensuell dame i et svømmebasseng, omgitt av nysgjerrige og lystne tilskuere:

«...åh, flotte balder, javist...men måden hun brugte dem på!...nogle vug med hofterne...lænder der kaldte fra vippen!...og når hun svømmede...en crawl-teknik der gav hende ti rumper på én gang...som piskede skummet...over vandet, under vandet...nok til at fordreje hovedet på hele bassinet...jeg mener gæsterne...frisører, croupier\'er, bademedhjælpere...og lediggængere på vort hotel...officerer på reconvalecens...dette attentat mod Hitler havde sat temperaturen i vejret...og så hende oveni, hendes bagdel!»

I slutten av sitatet dukker krigen brått opp; i form av nyheten om et attentat mot Hitler. Heten stiger i naziriket; både i svømmebassenget og bunkeren.

Vi er på flukt. Fra Baden Badens bassenger går den paranoide ferden til Berlin, videre til Danmark. Menneskene er stort sett ikke verdt annet enn forakt fra den frådende skribenten der han suger inn detaljer og atter detaljer fra omgivelser i et monumentalt forfall:

«...tid! sted! jeg krønikerer som bedst jeg kan! ... mon ikke! ... malere, musikere gør hvad de vil! ... hyldes, overdænges med millioner og pri-ser ... filmfolk, fodboldspillere!...skulle jeg, historisk, ikke ha lov at sy på kryds og tværs?»

Midt i skildringen av mennesker som dukker opp underveis, høres tordenen fra sluttkampene:

«...vi er tilvænnet, men alligevel! ... gulv ... ruder ... alt ... bragene falder og ligesom spræder sig ... fra Berlin til sletten ... kaskader! ... i det fjerne...»

Céline er en enestående forfatter, et misantropisk geni. Bare gjennom å skrive røper han at han har den fjerneste tro på livet. Ellers hadde han vel ikke giddet. Kunsten er en messe verdt. Alt annet er uten verdi. Bare det samme gamle:

«Hykleri, humbug, lort...»

VANÆRE: Louis-Ferdinand Céline ble den franske utgaven av Knut Hamsun; det litterære geni på ville politiske veier.