På flukt mot livet

Mens Sirene-generasjonen av feminister spres for alle vinder i den lumske fredens tid, er det fortsatt en strøm av kvinner som gjør opprør fra sin mjuke sofa og går nyvåkne ut på leting etter sin plass i samfunnet.

Og mens mange forfattere i dag stiller spørsmål ved syttiåras kamp- og fellesskapsklisjeer, og søker nye språk for problem og konflikt, skriver en forfatter som Anne Karin Elstad populært innenfor den enkle, private bekjennelsestradisjon.

Påtrengende

I hennes siste bok, «Sitt eget liv», blir det intime perspektivet påtrengende.

 I den første romanen om Lena var avstanden til femtiåra tilstrekkelig til at Elstad kunne følge Lenas perspektiv lett og subjektivt, samtidig som de lett gulnete tidsbildene ga den nødvendige ramme og distanse. Her gikk dansen med swingskjørt inn i ekteskapet, og endte med et halvkvalt kamprop fra salongen.

 I årets bok er tida nærmere og mer komplisert, og Elstad må kjøre stramt for ikke å snuble i alle syttiåras skyttergraver. For det kontroversielle er ikke hennes felt. Dette fører dessverre til at miljøer som dukker opp på Lenas vei blir lite mer enn hendige kulisser for den kvinnelige heltens utviklingsscener: Konturene av hennes omgivelser forsvinner bort før de får gyldig form.

Mer disiplinert

Historien er fortalt i et enkelt og funksjonelt bokmål, uten de små variasjonene i vokabularet som bruk av trønderdialekten tillot i forrige bok. Samtidig er det nå en mer disiplinert forfatter som styrer Lenas livsløp med suggererende gjentakelser og presise stemningsanslag fram i vår egen tid.

Mer disiplinert

Historien er fortalt i et enkelt og funksjonelt bokmål, uten de små variasjonene i vokabularet tsom bruk av trønderdialekten tillot i forrige bok. Samtidig er det nå en mer disiplinert forfatter som styrer Lenas livsløp med suggererende gjentakelser og presise stemningsanslag fram i vår egen tid.

Villastrøket «Høgda» er forurensingsfaktoren i Lenas liv, det «skitne», «urene» som besmitter «den egentlige Lena». Bruddet med det borgerlige Babylon blir brutalt. Hun reiser fra sin «utmerkete» mann, blir panisk utstøtt av syklubben, fordømt av sin egen familie, forfulgt av ensomme ektemenn og betraktet med såret overbærenhet av sine egne barn.

Det blir en lang reise, framover i syttiåra og tilbake til femtiåra, en motstridende, taktisk fluktbevegelse som endelig stenger henne inne som Lena, enslig trebarnsmor med «sitt eget liv». Dette sluttpunktet er ikke framstilt som ønskelig, men som nødvendig. Forfatterens profesjonelle intuisjon tillater ikke at den totale harmoni skal kunne ta fascinasjonen fra leseren. Men ingen god historie uten en moral, og den må finnes i romanens komposisjon.

Hverdagslig

Lenas vandring er som et hverdagslig eventyr der mektige sosialbyråkrater og uforstandig besvergende venner blir heltens motstandere på veien. Den gode hjelperen er først brukskunst-Hilde, som er så kuul at det røyner på, men på slutten tar den sterke kollegaen Astrid over for å skape ro i huset.

Hos en mindre dreven forfatter ville leseren antakelig ha spurt om det er nødvendig med fullt så mange eksempler på verdens uforstand og Lenas ukuelige mot. Men Elstad er en tilforlatelig illusjonist, og vi flykter med og kjenner det svi hver gang hun får seg en trøkk - oj, oj, den satt. Hun kan da umulig tåle en til? Og så fra hennes egen mor! og fra Synnøve, den simple vampen! Men der, ja der reiser hun seg igjen, hun...står, går...videre!

Lidelsesveien

Lenas lidelsesvei ligger ikke mye tilbake for de prøvelser Marqui de Sade lot sin Justine gå igjennom på slutten av 1700-tallet, forholdend tatt i betraktning. Men der hvor den gamle sadisten lot Justines skjebne avdekke samfunnets dobbeltmoral, lar Elstad Lena kjempe seg alene gjennom en serie alvorlige forgiftningsforsøk som en hel og ren kvinne, d.v.s. den hun en gang var, før Babylon. Samfunnet blir bokas giftkilde, og den sterkeste står alene med sitt eget liv.

Elstads hensikt har antagelig vært å framvise den nakne sannhet, og bringe en tankevekkende skilsmisseprosess fram for alle de som kunne trenge det. Men når boka er lagt bort, og ettervirkningen av illusjonen har lagt seg, er også det borgerlige eventyret ute.