På folkets dyp

Du har sett annonsen for Frøya-plata på tv. Og får følelsen av å ha sett det før? Skal hun liksom være den nye Heidi Hauge? Og er det de samme folkene som fant opp Heidi Hauge som har funnet opp Frøya også?

Nei. Mens Heidi Hauge – og Liv-Marit Wedvik – kom ut av det lille, uavhengige og etter hvert beryktede Skien-selskapet Showtime Records, blir Frøya brakt ut til folket av Warner Music gjennom det tradisjonsrike, tidligere Bert Karlsson-eide svenske dansebandselskapet Mariann Grammofon.

Manøveren som svenske Warner Music gjorde da de kjøpte opp Mariann i 2006 er illustrerende for hvordan platebransjen de siste åra ikke har hatt annet valg enn å snobbe nedover i artisthierarkiene. Ikke det at de multinasjonale plateselskapene plutselig har blitt kynikere på dødssenga etter tiår med idealisme og renskåret kulturansvar. Men det har vært gråsoner og grenseland hvor selv ikke den mest ublu platebransjemann har våget å sette sin fot, av redsel for å tape siste rest av sin forvitrede kredibilitet. Dansebandene og det man gjerne kaller de «folkelige» countryartistene har derfor stort sett levd sine liv i en parallell bransjevirkelighet, med egne dedikerte plateselskaper og praktisk talt et helt eget publikum. Likevel har de vært betraktet som en mellomting av subkultur og pariakaste av folkene på toppen av et i dette tilfellet ikke spesielt høyt elfenbenstårn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det andre tider, alle monner drar, og plateselskapene ønsker nødig å se små amatøraktører og driftige entusiaster med fingeren på folkedypets puls få operere i dette markedet alene. Ta rølpecountryrockgruppa Vassendgutane for eksempel, som etter mange år med kalde skuldrer fra Oslo-bransjen har opplevde voldsom suksess på egen hånd. Nå er de plutselig interessante nok til å bli tatt på alvor, men kan med skadefro gi de samme folkene en kald skulder tilbake.

I tur og orden har vi derfor sett at storselskaper som EMI, Universal og nå seinest Warner formalisere satsingen på disse tidligere så underkjente publikumssegmentene.

EMI har lansert underetiketten Odeon, som opererer som en innbringende stat i staten og setter logoen sin på mesteparten av EMIs «voksne» repertoar.

Universal har tilsvarende i form av paraplymerket Slagerfabrikken, som distribuerer flere større og mindre selskaper med ditto voksent repertoar, blant annet BigBox (Børretzen & Myhre, Rita Eriksen m.fl.) og Mountain Music (Maria Arredondo m.fl.). Og nå altså Warner, som med Mariann i porteføljen plutselig tar markedsandeler fra sin multinasjonale konkurrenter med en ny Lasse Stefanz-plate – eller aktuelle Frøya fra Skien. Sony-BMG har ennå ikke formalisert dette på samme måte som konkurrentene, men opererer i praksis i samme marked, for eksempel med bestselgerplata fra den svenske «Idol-går-danseband»-konkurransen «Dansbandskampen».

Nå er det ikke bare slik at selskapene snobber nedover, de har også i samme periode gjort mye for å snobbe oppover. Universals Sonet-avdeling er inne i sitt åttende år som plategigantens undergrunnsalibi og distribusjonskanal for norske indieselskaper og den egne underetiketten Nightliner. Nå følger Warner etter, riktignok med et mer internasjonalt fokus, med en nordisk gren av Alternative Distribution Alliance (ADA), et Warner-eid selskap som regnes for å være USA største indiedistributør.

I den grad det er noen filosofi i bunnen av det prekære profittjaget, så handler det for disse multinasjonale selskapene om å utnytte mer av kapasiteten i et allerede velutbygd salgs- og distribusjonssystem. Dårlige tider gir færre artister og titler å jobbe med fra egen stall, og påfyll fra begge ender av kredibilitetsskalaen kan bidra til økt volum, økte markedsandeler og til sist økte inntekter.

Slik har man under de kullsvarte skyene på platebransjehimmelen bygget bru over en gang uoverskridelige estetiske barrierer. Danseband og bensinstasjoncountry er inne i varmen – til og med på egne premisser.