På forsida til

Nostalgi og design i skjønn forening.

BOK: Forsida på Rolling Stone! Den utstillingsplassen har vært alle rockmusikeres våte drøm nesten helt siden bladet utkom første gang i 1967. Etter å ha sett litt avisaktig ut i starten, fant bladet sin form allerede etter året etter. Fra 1973 ble det trykt i fire farger.

Coveret ble nærmest en plakat i tabloid-format, med et distinkt oppslag. Fenomenet fikk også sin hyllest i rock-format, da Dr. Hook fikk en hit med Shel Silversteins låt «Cover of the Rolling Stone».

Det bærende temaet i hvert blad ble fulgt av en slagkraftig tittel og et spenstig og overraskende fotomotiv. I de fleste tilfellene handlet det om en artist. Men også fenomener som rock-festivaler, tegneserier, stoffbruk, groupier, kriminalitet, politikk og andre temaer kunne nå fram til coveret.

Stolthet

Til sitt førti års jubileum i 1997, utga Rolling Stone en bok som samlet disse coverne. Den boka er nå utgitt i et mer hendig billigformat utstyrt med en introduksjon av gründeren og sjefredaktøren Jann S. Wenner. Den stoltheten han gir uttrykk for, har han god dekning for.

I hvert fall til et stykke utpå 1980-tallet holdt bladet en journalistisk profil som gjorde det til viktig. Ikke bare var Rolling Stone med på å definere rock\'n roll som et bredt kulturfenomen, magasinet hadde en stor både litterær og fotojournalistisk egenverdi.

Mange av de mest betydningsfulle journalistene i USA dyrket fram språket gjennom det energiske døgnet rundt-arbeidet som preget redaksjonen i Rolling Stone i pionerårene. Det er ikke tilfeldig at Rolling Stone-antologier med intervjuer, viktige reportasjer, fotografier og så videre har en stor verdi som historisk materiale. Mye av grunnlaget for Rolling Stones betydning er å finne i holdningen. Kulturelt sett var redaksjonen opposisjonell. Rock-kulturen sto i motsetning til den etablerte kulturen. Fra sitt hovedkvarter i hippiestrøket Haight-Ashbury i San Francisco presset Rolling Stone grenser for hva som ble betraktet som betydningsfullt. Rock ble etablert som et skapende fenomen å regne med. I de par første åra spente utvalget av artister på coveret fra Tiny Tim til Miles Davis, fra Bob Dylan til Elvis Presley, fra Joni Mitchell til Jimi Hendrix.

Forfall

Rolling Stone kombinerte fokuset på stjerner med en vilje til å få fram sannheten bak suksessen. Glamouren skjøv man til side og brettet i stedet ut mørke hemmeligheter -   ikke for å skape sensasjon, men for å si noe om kunstens og karrierens pris. Samtidig skal det sies at bladets verdi som kritisk organ og journalistisk drivhus har sunket betydelig de siste åra. Også Rolling Stone har måtte tilpasse seg markedets krav. Det er et helt annet magasin i dag enn det var i hine, hårde dager.

Med visse unntak. Det aller nyeste nummeret har en viss schwung av fordums storhet over seg. Hele bladet er viet forfatteren Hunter S. Thompson, en av de reporterne som har satt sitt preg på merkevaren Rolling Stone. Jann Wenner skriver at han har grått sine bitre tårer etter at han hørte om Thompsons triste endelikt, han tok som kjent livet av seg tidligere i vår. Wenner skriver at Thompson er en del av Rolling Stones DNA.

Litterær Brando

Med vemod minnes Wenner hvordan han selv og Thompson forente krefter i et innenrikspolitisk prosjekt; redaktøren for «et rock\'n roll-magasin og en mann kjent for å skrive om motorsykkelgjenger slo kreftene sammen for å forandre nasjonen».

Douglas Brinkley skriver at Hunter Thompson var en steinhard tilhenger av at «individet måtte ta hånd om sin egen skjebne». Han var en demokrat, men ingen sentimentalist. Likevel holdt han med «freaks og anarkister», fordi de protesterte mot all konformitet. Det var like viktig som å protestere mot en urettferdig krig eller brudd på menneskerettighetene. Blant artikkelforfatterne er også Johnny Depp, som mener Thompson «revolusjonerte skrivekunsten på samme måte som Marlon Brando gjorde det som skuespiller», at han var like «viktig, sentral og verdifull som Dylan, Kerouac og Stones».

Dette er festtalene, bladet er også fullt av kuriositeter og anekdoter fra en rekke av Thomsons venner og kolleger. Bladet er en hel bok i seg selv -   det er som om Jann Wenner & Co. har bestemt seg for å benytte anledningen til å feire sin egen fordums storhet. Ære være dem for det.