På gjengrodde stier

Prisen for å være blant dem som får et udødelig ry er at du blir redusert til enkle historier. Vi husker aldri hele liv. Vi husker øret til van Gogh, buen som brast for Tambarskjelve, Judas’ svik. Med vår evige Hamsun-debatt risikerer Knut Hamsun til å bli redusert til en fabel om den geniale forfatter og den umulige politiker, en litteraturens Jekyll and Hyde. Det er synd, for da er det ikke lenger nazisympatisøren som står i veien for forfatterskapet. Det er debatten selv som står i veien for dikteren.

I dag er det 150 år siden Knut Pedersen, seinere Hamsun, ble født. På Hamarøy åpnes i dag et seks etasjer underlig ruvende bygning av et Hamsunsenter. Arkitekt Stephen Holl har truffet tonen: det ironisk skakke, nesten foruroligende mørke huset i det lyse landskapet. Hamsun ville nok helst hatet et slikt bygg, modernist var han bare i ord. Men det er likevel helt riktig.

I to generasjoner, eller 64 år, har nordmenn diskutert Hamsun og nazismen. Hvordan skal vi forholde oss til en stor forfatter også hyllet nazistenes invasjon av landet? Hadde Hamsun dødd, mett av litterære dager, som 80-åring i 1939, hadde han gjort alt så mye lettere. Da hadde han fortsatt vært elsket, både som forfatter og reaksjonær stabukk. Men Hamsun oppnådde ikke den tidlige døds nåde. I stedet sendte han sin nobelprismedalje til propagandaminister Goebbels og skrev i sin hyllestnekrolog til Hitler våren 1945: «en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang». Det første røper svakt litterært skjønn, det siste et avskyelig politisk standpunkt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om Hamsun-debatten har kvernet rundt samme tema i sju tiår, har den også vridd seg rundt nidstangen: Ingen brenner lenger bøkene hans, ingen mener at hans politikk gjør hans litteratur til tabulesning. Vår løsning er som fra Hamsun selv og hans teorier om det moderne sjelsliv: Det spaltede sinn. Stor forfatter, elendig politiker og for øvrig veldig vanskelig privat. Noe svært positivt, noe høyst negativt. Men i gjennomsnitt og sum et menneske av høyst alminnelig størrelse.

Hjemme har jeg Hamsuns samlede stående, visstnok i ett av de settene som ble kastet ut av et dannet og nasjonalt menneskes hjem i 1940. Hver gang verden går meg imot, og det unnlater den som kjent sjelden å gjøre, tar jeg fram ett av bindene og leser Hamsun. Slik forflyttes jeg fra denne verden til en annen, forført av en ironisk stemme til en verden der lyse stemninger danser over de mørkeste menneskelige juv, alt skapt av rent språk.

Alt er ikke like godt. «Redaktør Lynge» er nærmest befriende elendig. Dramatikken er heller tung konfekt. Men så er det «Konerne ved vandposten» eller «Mysterier». Alle som leser i Norge synes å ha en egen Hamsunbok. Slik trenger ikke Knut Hamsun noen plass kalt opp etter seg, han har selv skapt sin plass i hver av oss. Noen synes riktignok bare å huske lyse nordlandsnetter og herlige menneskeskikkelser. De har fortsatt mye å hente ved å lese sin Hamsun mer og bedre.

Kravet om en vei, plass eller gate kalt opp etter Hamsun er et av de veltråkkede sidesporene i Hamsun-debatten. Jeg er ikke sikker på om vi ærer Hamsun så mye om han fikk overta Parkeringshuset Ibsen, men diskusjonen er interessant. Hamsun er en genial forfatter, men grunnen til at vi skulle kalle plasser og veier etter ham er nå engang at han var nordmann. Hadde det ikke vært slik, hadde vi hatt både Hemingways gate og Shakespeares plass i Norge. Det er store nordmenn vi hyller med veinavn, ikke de største blant forfattere. Og når er tiden kommet for å hylle Hamsun som stor nordmann? Gyldendals nyutgave av Hamsuns samlede er en viktigere hyllest av forfatteren. Og en tekstkritisk utgave av alt Hamsun skrev er et forskningsprosjekt

Stortinget i dette jubileumsåret øyeblikkelig bør vedta og fullfinansiere. Kommer bare vedtaket om den utgaven bør lengselen etter veiskilt over navngitt asfalt være til å leve med.