Barn og diagnoser:

På godt og vondt med ADHD

Det er ingen som doper ned barna sine fordi det er enklere enn å «kjempe» eller «gjøre en innsats».

Meninger

Da sønnen vår var to år gammel ble han utredet for diagnosen ADHD, og før han fylte tre hadde han fått diagnosen og fikk lov å prøve ut Ritalin. Det var den beste, og den verste dagen i livet til oss som foreldre.

Da Yousef var tre år gammel så hadde han ikke tid til å snakke, og han hadde ikke tid til å leke. Han startet på ord, men fullførte dem aldri før han gikk til neste ord. Slik var det også med lek. Han startet å leke med én ting, men innen det var gått fem sekunder hadde han hoppet videre til det neste.

Det var umulig å få han til å sitte stille mens han spiste, og vi endte opp med å løpe etter han med maten i et stadig høyere tempo. Å være vitne til dette som foreldre var utrolig smertefullt, ikke fordi det var slitsomt for oss å holde følge, men fordi vi bare kunne stå hjelpeløse å se på barnet vårt ha det vondt og vanskelig, uten å kunne gjøre noe.

Derfor var vi veldig lettet da vi ble henvist fra fastlege til BUP og Yousef ble grundig utredet. Vi som foreldre måtte krysse av for flere hundre spørsmål, og gutten vår måtte igjennom flere måneder med testing. Utredingen ble gjort på nytt da han startet på barneskolen, og enda en gang på slutten av barneskolen. Det var aldri noen tvil. Han hadde ADHD og fikk etter hvert også tilleggsdiagnosen Asperger Syndrom.

Når vi leser leserinnlegg om ADHD høres det ut som noen har slikket på fingeren, stukket den i været og så tatt en avgjørelse på hvorvidt man har en diagnose, og om man skal medisineres. Dette er ikke tilfelle. Det er mange måneder med testing, samtaler, psykologer, psykiatere og hver minste detalj blir sett på med en lupe. Det er sikkert mulig det kan bli gjort feil, men det er ikke slik at man går inn på kontoret til fastlegen og kommer ut fem minutter senere med en diagnose og en resept på sentralstimulerende midler.

Vi prøvde selvsagt alt før vi gikk med på å prøve ut medisiner. Vi prøvde kosthold, endre rutiner og vi fikk kurs, trening og god hjelp fra BUP, men ingenting virket. Da psykiateren sa at den lille gutten vår måtte ta medisiner fire ganger om dagen, hver eneste dag og kanskje for resten av livet. Da ble luften slått ut av oss, og vi var både motvillige og ble sinte fordi det ikke var noe annet som kunne gjøres. Det er ingen som doper ned barna sine fordi det er enklere enn å «kjempe» eller «gjøre en innsats». Ingen med ADHD verken barn eller voksen synes det er noe gøy å huske på disse medisinene og ta dem daglig.

Da Yousef fikk prøve ut den sentralstimulerende medisinen Ritalin i bare noen få dager, så var det som å se på en litt visnet blomst slå ut i full blomst. Han kunne sitte i flere minutter å leke med bilene sine, han begynte å fullføre setningene sine og gikk fra å ikke kunne gjøre seg forstått, til å snakke som en foss. Den eneste reaksjonen vi fikk oss til å ha, var å knekke sammen i gråt av lettelse. Det å se sønnen vår for første gang i livet sitt kunne slappe av, og respondere på omgivelsene, det kan ikke beskrives engang.

Å få medisiner er i seg selv ikke en løsning, det er bare et hjelpemiddel på veien. Å lære å kjenne seg selv, tilpasse omgivelsene og vise forståelse for ting som ellers ville fremstått som merkelig og uakseptabelt, er vel så viktig – og kanskje viktigere. Igjennom oppveksten har Yousef følt på stigmaet det er å ha en diagnose. Han har synes det har vært flaut. Denne følelsen blir ikke bedre når han har lest i diverse aviser at han blir dopet ned, at diagnosen hans egentlig ikke finnes og at det er hans og vår feil at han har de ekstra utfordringene.

På skolen slet han ut vennene sine, og vi kompenserte ved å kjøpe de nyeste og kuleste lekene og vi arrangerte hver fredag noe vi kalte for fredagsklubben. Da kjøpte vi pizza og masse godteri som selvfølgelig var populært. Yousef tenkte jo ikke på dette som noe uvanlig og det er først i voksen alder han tenker at det på en måte var å kjøpe han venner, som barn var han bare glad for å ha venner og være en inkludert del av det sosiale fellesskapet på skolen.

Da Yousef fikk sin første ordentlige sykkel så tenkte han det var en god idé å prøve den inne i stua. Så da vi kom hjem fra butikken kom han i full fart rundt svingen fra kjøkkenet og ropte «hei mamma», før han forsvant inn i stua og dukket opp fire sekunder senere og skrek «FORTERE FORTERE!».

Nå har Yousef blitt 28 år gammel og han har gjort til skamme de dystre fremtidsutsiktene han ble spådd som barn. Nå holder han foredrag for verdensledere i regi av FN, han har bidratt til å lage en sikkerhetsresolusjon i FNs sikkerhetsråd og har blitt en man lytter til når det kommer til forebygging av radikalisering og ekstremisme. Han har i tillegg utdannet seg som IT-ingeniør, men det beste ved han er han klarer å se mennesker på en helt unik måte. Det er ikke mange som kan si at de har sittet sammen med J.K Rowlings, Morgan Freeman og Whoopie Goldberg og bare fem andre for å diskutere strategier for hvordan man skal få gjennomslag for en resolusjon i sikkerhetsrådet som skal sørge for at ungdom skal bli tatt på alvor i sikkerhetsspørsmål. Gjennomslag fikk de og i dag er den kjent som «Resolusjon 2250 – Ungdom, fred og sikkerhet».

Som foreldre har vi hatt gleden av å være med Yousef på jobb når han har jobbet med ungdom som har hatt det vanskelig, og vi har blitt like glad i mange av disse ungdommene som han har, dette er ungdommer som samfunnet har sett på som ekstremister og terrorister, men som han har sett på som mennesker, og selv om det var vanskelig for oss i starten å se mennesket bak det monsteret som var synlig på utsiden, så har den uendelige viljen til å ikke gi opp håpet på at folk kan finne frem det gode i seg overbevist oss.

Vi tenker stadig tilbake på den lille gutten som sprang rundt i huset vårt og ikke klarte å bremse, som ikke klarte å snakke, konsentrere seg eller hadde tid til å fullføre hverken lek eller annet. Den gutten har vi sett i møte med ungdom som gråtende har takket han for at de fremdeles er i live, og for at de har fått en ny sjanse i livet. Vi har møtt familier som har takket oss, og vi har fått oss venner for livet.

Etter hvert som sønnen vår har blitt voksen, så har han lært å takle utfordringene som følger med det å ha ADHD på en fantastisk god måte, men han sliter fortsatt med konsentrasjonen, impulsivitet og hyperaktivitet og går fremdeles på medisiner.

Nå er det en uke igjen til han skal gifte seg, og i sommer har vi sett han sammen med sin kjære Rania i den samme stua han klossete lekte i som barn. Nå er lekene byttet ut med brudevals og barn, men det er én ting som ikke har endret seg. Han er fortsatt like klossete og selv en enkel vals sliter han med. Han klarer ikke stable beina, følge rytmen eller forstå trinnene.

Yousef tar fortsatt medisiner og både vi og Rania merker godt når de går ut, og det hender tritt og stadig at han hører ropende fra både sin kjære, og fra oss: «Gå å ta pilla di, Yousef!».

Det er ikke mange 28-åringer som kan hoppe i sofaen, ule høyt som en ulv eller tenke at det er en god idé å ri oppover Karl Johan på en rosa lekesjøhest. Den samme Yousef som nå kan påvirke politikk og blir sett opp til av mange rundt seg, kan fortsatt finne på å sykle rundt på sykkel i stua og han kan plutselig gå ned på alle fire og late som han er en gorilla. Både med og uten barn tilstede.

Dessverre er det mange som ikke klarer å akseptere at vi mennesker er forskjellig, og derfor er vi så utrolig glade for at han har funnet kvinnen i sitt liv. Rania og barna er virkelig fantastiske og inkluderende mennesker og de har aldri problematisert diagnosene hans, men hjulpet han med de svake sidene og løftet opp styrkene. De har virkelig sett mennesket bak diagnosen, og det burde flere gjort også. I motsetning til tidligere partnere som har problematisert diagnosene og sett på det som en sykdom. En sa til og med til han: «Vi kan ikke få barn sammen, fordi jeg ønsker ikke å få et sykt barn». Stigma og fordommer kan lett få praktiske konsekvenser når det dreier seg om den man er, og som man ikke kan gjøre noe med enten man ønsker eller ei.

Slik som Yousef har utviklet seg som voksen, så tror vi ikke lenger ADHD oppleves som et hinder for han, men som en ressurs. Han har lært seg sine svake og sterke sider og er flink til å spørre om hjelp til det han ikke får til, og så kan han bruke all den positive energien sin på å hjelpe mennesker og være der for familien sin. Én ting er vi i hvert fall sikre på alle sammen. Hvis vi kunne endret hva som helst ved han, så ville vi ikke endret på noe.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook