På golvet med Rodin

I kveld åpner Henie-Onstad Kunstsenter sin store utstilling av Auguste Rodin (1840- 1917), som for lengst har fått sin rolle som opphøyd ener innskrevet i kunsthistorien. Derfor er det et godt grep fra kurator Ole Henrik Moe å la så mange av franskmannens skulpturer trå ned fra sokkelen, slik at de kommer i en mer umiddelbar dialog med publikum.

Det harmonerer også med en kunstner som - sitt monumentale minne til tross - ikke representerte de heroiske fortellingene i «L'Art Officielle», og ble de statlige monumentenes mann. Rodin var heller ikke skolert i Ecole de Beaux Arts akademiske drill, og måtte (etter tre forgjeves opptaksprøver) søke en basis for sitt kunstnerskap som dekorasjonsmaker og assistent hos etablerte kolleger. Han gjorde skandalepreget entré på Salongen med «Bronsealderen» i 1877, og det utskjelte mesterverket «Balzac» fikk først sin permanente - og ikke opprinnelig tiltenkte - plassering 22 år etter hans død.

Generøst utlån

Gjennom det generøse utlånet på 57 skulpturer fra Rodin-museet i Paris kan Henie-Onstad Kunstsenter vise versjoner av begge disse hovedverkene. Kontrastene dem imellom vitner også om hvilket formidabelt uttrykksmessig spenn skulptøren beveget seg gjennom i løpet av et par decennier. Hos den nesten renessanserene ynglingen i «Bronsealderen» gikk Rodin naturalistisk nært inn på anatomiens vokabular, og innenfor de varierte kroppslige konturene lot han muskelformene finspille under huden og over skjelettets armatur. Det var denne nyanserike naturligheten som fikk samtida til å beskylde ham for å ha brukt avstøpninger - «surmoulage» - av modellens legemsdeler i den ferdige skulpturen.

«Balzac» - som her fins i flere mindre forarbeider og det ferdige hodet til forfatterens makeløse minne - utfordret av helt andre grunner enn noen nærgående naturalisme. Portretteringen er røft ekspressiv med en grovt modellert manke over mørkt utgravde øyenhuler, og det uformelige legemet kan knapt anes under den munkekutteaktige kappen som faller i stiliserte folder og innhyller den tunge kroppen. Likevel samler silhuetten den skulpturelle formen i en selvbevisst gest, som gir et løft til skikkelsen og formidler mental styrke midt i det kroppslige forfallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pasjonens spor

Kroppsspråket er med sine mange versjoner et nøkkelord til Rodins kunst, og han sa selv en gang at «kroppen er en form hvor lidenskap setter sine spor». Den indre pasjonen finner seg ikke bare ekstatiske uttrykk gjennom anatomiens register, og i de bevegelser, gester og minespill som hans skulpterte persongalleri eksponerer - og der han tok seg store friheter med hensyn til legemlige proporsjoner. Her handler det om en ut fra datida uforferdet dristighet i forhold til motiver, men også om Rodins egen lidenskapelige behandling av det skulpturelle materialet. Den veksler mellom nærmest erotisk lystfylt håndtering av materien og nesten brutal nevekamp med motstanden i stoffet.

Mens Munch - som også inngår i utstillingen med maleriet av skulpturen «Tenkeren» - gjennom alle år fant motivmessig næring i 1890-tallets livsfrise-bilder, hadde Rodin et uuttømmelig reservoar livet igjennom i den ufullførte «Helvetesporten», som ble påbegynt i 1880. I utgangspunktet bygde han på Dantes «Divina Commedia», men det mektige relieffet (som fins i to skisser) var ikke noe forsøk på å illustrere middelalderverket. Noe av Rodins egenart lå nettopp i at han brøt opp det narrative mønsteret i et fortellende forløp, og her fabulerte han mer eller mindre fritt over og projiserte sine egne eksistensielle grublerier på persongalleriet i Inferno-delen.

Frie fragmenter

Flere av hans mest kjente friskulpturer - som «Den fortapte sønn», «Skyggen» og «Tenkeren» - ble løsrevet fra den dramatiske sammenheng i figurkretsen på relieffets mørke grunn. På samme måte som Rodin fikk disse figurene til å fungere skulpturelt uavhengig av fortellingen, kom han seinere til å la kroppens fragmenter bli uttrykksbærende i seg selv. Eller han aksentuerte sensualiteten og økte spenningen hos legemlige former, ved å la dem bare bli halvt forløst fra et ubearbeidet råmateriale. I denne fysiske kampen med stoffet åpnet Rodin for modernismens skulpturoppfatning, mens han helt uanstrengt pekte i samme retning med sine fantastiske tegninger - som er en utstilling i seg selv.

FRAGMENTARISKE KROPPER med full uttrykkskraft.