Filmanmeldelse: «The Matrix Resurrections»

På grensa til det ulidelige

Den nye Matrix-filmen er en skygge av originalen.

Hjelp, vi er fanget i matrisen — igjen!: Keanu Reeves og Carrie-Anne Moss leverer varene, men de klarer dessverrre ikke redde oss fra «The Matrix Resurrections», mener Dagbladets anmelder. Video: Warner Bros. / SF Studios Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«The Matrix» har alltid vært en selvhøytidelig filmserie. De 18 åra som har gått mellom avslutningen på forrige trilogi, «The Matrix Revolutions», og årets «The Matrix Resurrections» har gjort den temmelig selvtilfreds også.

Vi befinner oss igjen inne i matrisen. Menneskeheten surrer fortsatt rundt i en virtuell virkelighet til forveksling lik vår egen, lykkelig uvitende om at de egentlig er geléinnsmurte komapasienter kapslet inn i enorme drueklaser i den virkelige verden, der superintelligente roboter bruker dem som strømbatterier. Noe å vurdere til neste strømkrise, kanskje.

«The Matrix Resurrections»

Action / Sci-Fi

Regi: Lana Wachowski
Skuespillere: Keanu Reeves, Carrie-Anne Moss, Yahya Abdul-Mateen II, Neil Patrick Harris, Jonathan Groff, Jada Pinkett Smith
Premieredato: 25. desember 2021
Aldersgrense: 12 år

«Den fjerde Matrix-filmen er nesten ulidelig selvtilfreds»
Se alle anmeldelser

Metamatrix

Stilig antrukne hackere med fysikkstridige kampsportevner og en hang til å bruke solbriller nattetid oppdager en mystisk kode som setter dem på sporet av selveste Thomas Anderson, bedre kjent som Neo (Keanu Reeves). Til tross for hva enn det var som skjedde på slutten av «Revolutions» er han altså fortsatt i live, og muligens fortsatt The One. Neo er nå en verdenskjent dataspillutvikler. Hans spilltrilogi «The Matrix» var helt genial og forandret verden og fikk folk til å åpne øynene og ble tidenes kassasuksess og var skikkelig stilig og med skikkelig bra action og alle kan alle replikkene utenat og visste dere at matrise er et anagram for meta, sir?

På fritida jogger Neo på stedet hvil på tredemølla si, eller sitter på kafé for å titte lengtende på den gifte trebarnsmoren Tiffany (Carrie-Anne Moss), som er til forveksling lik hans gamle flamme Trinity. Jo, og så går han i terapi. Neo har nemlig mistet grepet på virkeligheten. Han har klare minner fra alt som skjedde i de forrige filmene (han har tross alt skapt verdens mest GENIALE dataspillserie basert på dem), vet fortsatt innerst inne at denne verdenen ikke er virkelig, men lar seg overbevise om at alt er psykotiske vrangforestillinger. At han nylig prøvde å gå ut fra toppen av en skyskraper fordi han trodde han kunne fly, gjør i og for seg argumentene til terapeuten (Neil Patrick Harris) ganske overbevisende. Jeg skal ikke avsløre så mye mer plott (for det er mye), annet enn å love mer slåssing, eksplosjoner, røde og blå piller, blekksprutroboter, postapokalyptiske dreadlocks, frelsesmetaforer, pompøse monologer og omtrent ugjennomtrengelige forklaringer på hva som egentlig skjer.

De misforståtte

På et vis er det snedig av filmskaper Lana Wachowski (søsteren Lilly har ikke vært involvert i filmen, og regiduoen The Wachowskis har blitt redusert til entall) å bygge inn selve Matrix-fenomenet i fortellingen sin. Om ikke annet for å ta forventningstyren ved hornene.

I en idédrodlingsmontasje der Neo mer eller mindre presses av aksjonærene til å lage «The Matrix 4», kommer det tydelig fram at Wachowski har et ambivalent forhold til både å lage en oppfølger og hva fenomenet er blitt (ikke minst hvordan hele grunnpremisset har blitt en hellig tekst for internettriddere på giftige korstog. At den quarterback-kjekke mannen til Trinity heter Chad – som i incel-terminologi betyr den uimotståelige alfahannen som stjeler damene de «misforståtte, men snille» guttene egentlig fortjener – kan umulig være en tilfeldighet. Uten at det gjør Neos lavterskel-stalking og overbevisning om at han kan «redde» Trinity uten at hun selv skjønner at hun må reddes, så innmari mye mindre tematisk ullent).

I AKSJON: Keanu Reeves leverer 18 år etter første runde. Foto: Warner Bros/SF Studios
I AKSJON: Keanu Reeves leverer 18 år etter første runde. Foto: Warner Bros/SF Studios Vis mer

Metaperspektivet kommer aller mest overtydelig fram i en lang oppramsing der alle i drodlerommet har sin forklaring på hva som er seriens viktigste suksessfaktor. Scenen er på grensen til ulidelig selvgratulerende, men synes også å være en meta-metaadvarsel til seeren om at en oppfølger som gjør alle til lags, er en umulighet.

Men at Wachowski er smart nok til å innse det, betyr ikke at hun ikke faller for fristelsen.

Teknobabbel

Resultatet er en film som prøver å være altfor mye på en gang. Selv om det er mange anstendige ideer her, får knapt noen av dem rom til å puste eller utfolde seg, de bare slenges ut i lufta pakket inn i tre lag med metafysisk teknobabbel. Samme hvor mye patos filmen bruker til å selge seg inn som minst like mindfuck som originalen: Det er ikke til å komme fra at diffuse påstander om at vi egentlig vil være inni matrisen (sosiale medier, anyone?), at sannhet og fakta har blitt relativisert (fake news, anyone?) og så videre, ikke er i nærheten av å ha den samme eksistensfilosofiske slagkraften til skyggene på grotteveggen i det relativt enkle hulelignelse-plottet fra originalen.

Det hadde for så vidt vært greit om det ikke gikk ut over så mye annet i filmen, men det manglende fokuset lekker gjennom i intrigen også. I stedet for å utvide universet sitt ved å snevre seg inn på en lynpresis, rett-fram-handling à la «Mad Max: Fury Road», forsvinner heller «The Matrix Resurrections» inn i sitt eget kaninhull av seriemytologi à la den siste Star Wars-filmen. For all del, det er stas å være tilbake, og spesielt Reeves og Moss leverer varene. Men hvem som vil hva, hvem som vet hva eller eksisterer på hvilket bevissthetsnivå, hvor kamplinjene trekkes, hva som står på spill og med hvilken fallhøyde, og så videre, er tidvis frustrerende kryptisk fortalt. Reell motivasjon og etablering av genuine relasjoner er litt for ofte erstattet av selvrefererende tilbakeblikk, ofte projisert som skygger over scenografien. Iblant funker det, men litt for ofte ikke.

Bedrøvelig

Men selv dette hadde vært innafor om filmen i det minste hadde hatt samme eleganse og adrenalin som originalen. «The Matrix: Resurrections» gjør det tydelig hvem av søsknene som hadde hovedansvaret for actionscenene. Det er litt snålt og bedrøvelig at kampscenene framstår mindre vitale og actionsekvensene er mer kaotiske og uoversiktlige enn en film som kom ut for 22 år siden.

At filmen heller ikke klarer å skape et eneste nytt, ikonisk motiv som vil feste seg i populærkulturen, er kanskje mer forståelig, med tanke på hvor tilfreds den er med å stå og se på skyggene på veggen originalen fortsatt kaster.

«The Matrix Resurrections»

Action / Sci-Fi

Regi: Lana Wachowski
Skuespillere: Keanu Reeves, Carrie-Anne Moss, Yahya Abdul-Mateen II, Neil Patrick Harris, Jonathan Groff, Jada Pinkett Smith
Premieredato: 25. desember 2021
Aldersgrense: 12 år

«Den fjerde Matrix-filmen er nesten ulidelig selvtilfreds»
Se alle anmeldelser

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer