Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

På grensa til galskap

Lund skriver seg enda lenger «Inn» i sitt isolasjonistiske prosjekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: «Jeg er norsk tvers gjennom, lat, bitter og sjølskrytende», skriver Thure Erik Lund i sin siste roman. Replikken kunne vært et innspill i debatten om hvem som får lov til på kalle seg nordmann. Det er ingen hedersbetegnelse, skal vi tro Lund. I boka skildrer han et Norge bestående av «meningsmasochistiske feiginger og sjølgode skapefferpere»: En «uhyrlig innestengt nasjonalistisk verden, (...) der folk ikler seg samfunnsopptattheten sin for å åle seg fram i den sosialliberalistiske kjendisverdenen med en rekke gode meninger om samfunnet, om de fremmedkulturelle, om global solidaritet.»

Baklengs ut

I den enkeltstående romanen «Inn» synes Lund å skrive seg ned til et eksistensielt nullpunkt. Boka er lagt til Drammens-området. Fortelleren er tidligere studieveileder for ungdom omtalt som «svimete inntørka kålhuer». Han har «ljugd» seg gjennom tjue år med kone og barn. Når en slags svulstpukkel vokser ut på ryggen hans, bestemmer han seg for å gi faen. Han vandrer derfor baklengs inn i skogen, rygger bokstavelig talt ut av en moderne verden der «skravla går». En virkelighet som ifølge ham består av en eneste lang samtale, en dur av likegyldig meningsutveksling.

En virkeligere verden

Liksom i verdensteori-trilogien beveger Lund seg også her i fortid, nåtid og framtid. Fortelleren tilbrakte ungdommen i en Lada 1500, sammen med tre andre som alle ga faen på en «verdensmessig måte». De var «terrorister», men kom aldri lenger enn til å kaste ølflasker på trafikkskilt. Etter to år våger de reisen ned til en «strohgestaltlandsby» i Tyskland. Der ikler innbyggerne seg halm, og synger arkaiske sanger i håp om å finne en virkeligere verden. For «strohgestaltene var jo an sich, fremmede, sjelløse, straks man var en stråmann var man ingen.» Thure Erik Lund er en forfatter som hele tida beveger seg på grensa til galskap. Dette til tross for at han her gjør alt han kan for «å holde prosaen ved lage» så «den ikke sklir ut» - noe som kan føre til «det gale og det sprøe». Som leser må du velge å stole på at han vet hva han gjør. Det holder hardt i denne boka, når vi for eksempel møter Klaus som er laget av menneskeknokler. Eller bringes til framtidas cyberspace, der menneskene blir sine egne varer.

Gigantisk polemikk

Vi forstår hvor han vil: «Inn» er en gigantisk polemikk mot et Norge der mennesker er redusert til meningsmaskiner. En roman skrevet på utpust, der Thure Erik Lund har brukt det han kan av eder og galle. Og der skriver han fletta av den norske forfatterstand. Hele tida med klare poeng sett gjennom de minste detaljer. Som når han syttitallsnostalgisk skriver om fossefallene som ikke lenger gir liv til forurensende industri, men til oppvarming av badegulv og nesehårtrimmere. Stilen er gjenkjennelig «lundsk», selv om løyene er mer neddempet. Her er likevel noen sider med et ustyrtelig morsomt og faktisk vakkert kosmopolitisk språk: «Oljefutta i grimsluske». Han lar også fortelleren kjefte på feigingen Thure Erik Lund, «som er så på båten både økonomisk og personlig at han gjør hva faen han kan for å være interessant.»

Noe annet å tilby?

En åpenbar innvending mot Lund er den samme som ble brukt mot Hamsun. Vel er han god til å redusere samtida til ingenting, men har han noe annet å tilby? For det er ikke mye «oppbyggelse» i denne boka, der budskapet er at frihet betyr ensomhet, passivitet og taushet. Og at «den mellommenneskelige forståelsen er noe av det farligste som finnes på kloden». Men Lunds forteller forsikrer oss om at det er «noe» der: «En merkverdighet» som han gjenkjenner i blikket til en kvinne. Han kan riktignok ikke gjøre rede for hva «merkverdigheten» består i, annet enn at det ikke er galskap. Og at det «har sannheten i seg». Så er det opp til leseren enten å ta ham på ordet, eller avfeie forfatterskapet som galmannsverk. Selv gir han muligens bare faen.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!