På grensen til galskap

Ingvar Ambjørnsen briljerer i Ellings balansekunster.

<strong>TALETRENGT:</strong> Det nye livet Ambjørnsen har blåst inn i sin Elling, har gitt anledning til å forme et talerør for tanker en forfatter vanskelig kunne uttrykt på egne vegne, mener anmelder. Foto: Hans Arne Vedlog
TALETRENGT: Det nye livet Ambjørnsen har blåst inn i sin Elling, har gitt anledning til å forme et talerør for tanker en forfatter vanskelig kunne uttrykt på egne vegne, mener anmelder. Foto: Hans Arne Vedlog Vis mer
Publisert

«Yoko Ono er en sjarlatan - blogger og betraktninger»

Ingvar Ambjørnsen

5 1 6

Roman

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2020

«Ellings blogger er geniale og banale på samme tid»
Se alle anmeldelser

Ambjørnsens Elling er en gjenstridig mann, ikke bare i sitt fiktive dagligliv, men også som en figur som har banket på hos forfatteren, vist seg i et vindu, for så å oppnå enorm suksess gjennom fire bøker og tre filmer, og deretter bli solgt til Hollywood og dermed parkert av Ambjørnsen. Det gikk mer enn ti år etter den siste filmen før Elling dukket opp igjen, banket på hos forfatteren og krevde nytt liv. Det fikk han, i form av en serie bloggtekster framført av Ambjørnsen selv, på turné rundt i Norge, av og til sammen med Dagbladets egen Tom Stalsberg.

Forfatteren opprettet en egen facebook-side der han har bygget opp en stor gruppe av følgere som får smakebiter av det nye Elling-livet, til stor begeistring. Etter ei tid varslet forfatteren at det skulle komme mange nye Elling bøker, minst tre. I fjor kom den første av dem, «Ekko av en venn», deretter Ellings konfrontasjon med Houellebecqs «Lanzarote». Årets bok er en samling av bloggtekstene fra turneen, og nå har Ambjørnsen varslet at det neppe kommer mer. Elling blir parkert igjen, men vi kan ikke se bort fra at han må banke på igjen, når forfatteren og verden trenger ham.

Med den fornyede Elling-figuren virker det som om forfatteren har funnet en kanal til å kommentere reelle samfunnsforhold på en måte, og med detaljer, som ikke ville vært mulig i en signert aviskommentar eller i et essay. Ellings tanker er naturligvis Ambjørnsens, de er høyst sannferdige, men de er forvridde uten å forfalle til grotesk Harald Eia-humor eller sviende facebook-spydigheter. Forvridningen er bare akkurat tilstrekkelig til at du kan fryde deg over å lese noe som er sant, men egentlig ikke mulig å si.

Oppstyltet

Elling fører et oppstyltet språk som så presist speiler anstrengelsene det alltid medfører å formulere seg. Slik lyder hans betraktninger om hoteller:

«Visst har jeg lagt meg inn på hotell ved enkelte anledninger, men ikke ofte. En hjemmekjær mann på trygd, gjør seg rett og slett nødig til hotellgjest.»

<strong>ELLINGS UNIVERS:</strong> Per Christian Ellefsen spilte Elling i filmene om denne hjemmekjære mannen. Foto: Maipo Film&amp;TV-produksjon
ELLINGS UNIVERS: Per Christian Ellefsen spilte Elling i filmene om denne hjemmekjære mannen. Foto: Maipo Film&TV-produksjon Vis mer

I slike utsagn skiller Elling-universet seg markant fra Ambjørnsens øvrige tekster, som gjerne framstår som behendig lett utformet. Det er sikkert ikke sant at det alltid er så lett å framstå som lett, forfatteren går nok mange runder med tekstene og redaktørene, også her, men han klarer altså med Elling å skape en stemme som i skråsikker famling leter seg fram til snirklete utsagn om helt hverdagslige ting. Denne paradoksale stemmen løfter Elling-universet opp i litterære høyder som kanskje tåkelegges noe av den enorme suksessen skikkelsen, bøkene og filmene har hatt.

Eksploderer

De små kapitlene – blogginnleggene – begynner gjerne med en liten betraktning om noe hverdagslig, ofte et barndomsminne, hendig ornamentert med en slags blyghet som framstår som beskjedenhet, men som så eksploderer i store betraktninger om livet selv, gjerne med rasende utfall mot en eller annen etat, kjendis eller tidsånden i sin fulle utstrekning.

Han kommenterer en absurd meningsmåling om «homofili på trikken» og leder oss ut på en utsøkt runde fra forskningstøv til dyp viten og personlig famling. Når han gir seg til å fantasere om «Den årlige juleturneen», der Elling som refusert forfatter lar seg bokbade inne i eget hode, får vi et vemodig og inderlig blikk på den hjelpeløsheten som hemmer Elling i sin higen etter å tre inn i det større fellesskapet. Den kosmiske ensomheten som han tilsynelatende har forsonet seg med, ligger hele tiden og truer under en tynn hinne av snusfornuft.

Noen av historiene tar helt av og vokser til stor komedie. Elling er usedvanlig rørende når han forteller om sine løgner og med en varsom beskjedenhet røper hvordan de uskyldige overdrivelsene han fortalte da han var liten, slo tilbake på ham som intens mobbing. Det er så rystende og samtidig så smått og trivielt, burlesk og krystallklart på samme tid.

Brå kast

Det er ikke alt som er like bra i bloggsamlingen. Noen ganger blir betraktningene litt for forutsigelige og forglemmelige. Boka har ikke med alle tekstene han presenterte på turneen, og jeg blir sittende og lure litt på kriteriene han har brukt for å velge ut. Jeg savner noen helt spesielle og drøye utfall.

Styrken i Elling-figuren ligger i de brå kastene mellom det helt hverdagslige og de himmelstormende utbruddene av indignasjon og kneblet fortvilelse. På den annen side ville det virket utmattende dersom alle tekstene bød på slike brå kast. Elling, i all sin særhet, er en hverdagenes mann. Kneippbrødets velsignelse er vel så viktig som de etsende angrepene på forskningens sjarlataner.

Talerør

Det nye livet Ambjørnsen har blåst inn i sin Elling, har gitt anledning til å forme et talerør for tanker en forfatter vanskelig kunne uttrykt på egne vegne. Men Ambjørnsen skinner tydelig gjennom, og godt er det. Mesterskapet viser seg i dyp innsikt i de fine nyansene mellom det helt banale og hverdagslige på den ene siden, og den rene og skjære hellige furoren på den andre. Når Elling stiger fra sitt rekesmørbrød og kommer seg opp i de helt store svev av indignasjon og raseri, for så atter å krympe tilbake i tilværelsen som kjellermenneske, gir Ambjørnsen oss nye bilder av balansegangen vi alle må foreta, i hver vår lille skala, på grensen av galskap.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer