På grunt vestkystfarvann

Moving Oos fra sørstatene til California.

HALVT OM HALVT: «Return of Moving Oos» består av like deler velskrudd og fengende veskystrock og mer eller mindre intetsigende bølgeskvulp. Foto: Geir Mogen
HALVT OM HALVT: «Return of Moving Oos» består av like deler velskrudd og fengende veskystrock og mer eller mindre intetsigende bølgeskvulp. Foto: Geir MogenVis mer

||| ALBUM: Låtskriver og kapellmester Per Borten har alltid seilet sin egen trønderrocksjø.

Der han tidligere ankret opp Moving Oos-skuta i sørstatssumpene hvor de lempet på med rikelige mengder soul og The Black Crowes, har de nå satt kursen mot vestkysten og California.

Den geografiske forflytningen er bare sånn delvis vellykket.

Dyktige fagmenn Det begynner fint, «Revelations» smaker av lengselsfull vestkystpop med mye luft i kompet og et refreng spent opp på bred seilduk. «Rapunzel» er mørkere og tyngre i framtoningen, men drar veksler på den samme lekre og til tider subtile instrumenteringen.

Det er likevel påfølgende «Diamond Eyes» som ender opp som det litt premature klimakset.

Til et bakteppe av pulserende basslinjer og drømmende orgeltoner, får vokalist Frank Reppen for alvor vist at han er en fremragende los med sin uaffekterte, passe rustne og tilbakelente sang.

Grunt Det skjærer dessverre brått over i grunt farvann.

Etter «Heart of the Sun» daler engasjementet i høyt tempo.

«The Return of Moving Oos»

Moving Oos

3 1 6
Plateselskap:

Ramalama/Sony Music

Se alle anmeldelser

De påfølgende låtene mangler både nerve og de underliggende melodiske kvalitetene som gjør at de innledende låtene griper seg fast.

Vinden snur helt på tampen. Den 13 minutter lange balladen «My Chaperon» sklir over i et episk keyboardparti som garantert ville gjort Rainbow-tangentmest Tony Carey stolt, mens avsluttende «I Surrender» ankrer opp i samme havn som The Who besøkte rundt «Who's Next».

Slikt liker man, bare synd at det står mer eller mindre på altfor store deler av platen.

På grunt vestkystfarvann