Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

På hjemlig grunn

Deutsche Grammophon Russisk sopran på hjemmebane

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: På denne Deutsche Grammophon-utgivelsen møter vi et av de nye stjerneskuddene i sin helt egne bane. Sopranen Anna Netrebko har feid inn i internasjonal operaverden og erobret den med storm.Men på denne CD-en tar hun oss med hjem, til sitt eget.Reisefølget er førsteklasses, Marjinskij-teatrets orkester under Valery Gergiev, og repertoaret er russisk, tvers gjennom. Noen berøringspunkter med en internasjonal stjernesoprans standardrepertoar er det jo, for eksempel den store brevscenen i Tsjajkovskijs «Jevgenij Onegin». Men for det meste henter hun fram russiske perler, fra Rimskij-Korsakovs operaer, som ikke minst Gergiev har løftet glemselens slør fra, samt Glinka og Rachmaninov-sanger, foruten lite framførte sanger av Tsjajkovskij.

DET LÅTER SÅ RUSSISK, som du ikke skulle ha trodd var mulig. Ikke bare tonegangenes umiskjennelige russiske tonefall, men like så mye Netrebkos stemme. Det er som om «russisk sopran» blir et eget stemmefag, litt slik som «russisk bass» har ry for å være det. Stemmen hviler i en tung patos som tar hele tragedien inn over seg, og mer til. Hos andre kan det nærme seg parodien. Men hos Netrebko balanseres patosen utsøkt mot en ung og blendende vakker stemme, som vinner ny tyngde i uttrykket på denne måten.Tyngde er det også i Riccardo Chailly s bud på Brahms\' symfonier, sammen med orkestret han var slik en glimrende sjef for, Concertgebouw. Det dreier seg om innspillinger fra begynnelsen av 90-tallet, som Decca nå har sendt ut i billigserie.

OG DET BRUSER VIRKELIG av Chaillys Brahms, syder og gjærer i den tette satsen. Men det bemerkelsesverdige ligger likevel i Chaillys evne til å gjøre musikken så klangvakker. Det var hans varemerke i åra som sjefdirigent med dette makeløse orkestret, men forbløffer igjen når vi hører det i Brahms. Plutselig øyner vi en slags dirigenttradisjon i Brahms, via Celebidaches store innspillinger som også fikk uttrykket til å klinge lett og sangbart uten å miste Brahms\' inntrengende uttrykk, og bakover til Toscanini, som kunne få de langsomme satsene hos Brahms til å låte som Mahler.Det er ikke så lett å bli klok på Knut Buen s siste plateutgivelse, denne nyskapende formidleren av norsk folkemusikk. Denne gangen har han med seg Kåre Nordstoga på orgel, og Sinikkas Langeland som ren bonus med sin kantele og uttrykkssterke sang. De spiller lydarslåtter vekselvis på orgel og fele, den ene som variant av den andre. Er det dermed orgelet som bryter ut av kirkemusikken eller felemusikken som bryter seg inn i kirkerommet? Det er ikke lett å gi noe svar, men lett er det uansett, og lystbetont, å følge foreningen av uanstrengt foredrag og inntrengende tone fra alle de impliserte.

MÅTTE DEN UTRETTELIGE Knut Buen beholde energien, og gi oss mer av samme slag i lang tid framover!