Anmeldelse: «Amundsen»

På ingen måte et karakterdrap på Roald Amundsen

Filmen er spektakulær, men portrettet av mannen er ufokusert.

BIOGRAFI: Filmen om polfareren og eventyreren Roald Amundsen går helt tilbake til barndommen hans. Video: SF NorgeVis mer Vis mer

«Amundsen»

4 1 6

Biografi/drama

Regi:

Espen Sandberg

Skuespillere:

Pål Sverre Hagen, Katherine Waterston, Christian Rubeck

Premieredato:

15. februar 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Amundsen»

«Spektakulære bilder, noe ufokusert portrett.»
Se alle anmeldelser

FILM: Først, først, først! Det var motivasjonen til den norske polfareren Roald Amundsen. Ifølge Espen Sandbergs biografiske film «Amundsen», ropte han til og med «først!» da det var snakk om å sende ut en redningsekspedisjon etter italienske Umberto Nobile og hans luftskip som var savnet i 1928. Operasjonen ble som kjent Amundsens bane.

De første scenene av filmen viser nettopp flyturen, motorsvikten og havariet som satte sluttpunktet for Roald Amundsens karriere 18. juni 1928. Da var han 56 år gammel, og hadde utallige førstemann-opplevelser på merittlista. Førstemann på Sydpolen, førstemann som nådde begge polene osv. Hans higen etter å nå det ukjente før noen andre, erobre de hvite flekkene på kartet, var hans viktigste drivkraft, ifølge filmen. Den gir ikke noe entydig heltebilde av mannen, det ville i alle fall vært omstridt i vår tid.

Fristelse

Espen Sandberg, som har laget publikumssuksessene «Max Manus» (2008) og «Kon Tiki» (2012) sammen med Joachim Rønning, har møtt kritikk for å bidra til en noe forenklet idealisering av sine biografiske objekter. Fristelsen til å gå i samme felle når man skal portrettere folkehelten Roald Amundsen kan ha vært stor. På den andre siden har det norske publikum vist seg modent for litt rugging på de trygge idolsoklene. Anne Sewitskys biografiske portrett av vår største skøytedronning, «Sonja», er jo det ferskeste eksempelet på det.

Men det er på ingen måte et karakterdrap på Roald Amundsen (spilt av Pål Sverre Hagen) vi nå blir presentert for. Bildet er nyansert, til dels ufokusert. Det er innimellom vanskelig å forstå hvilken historie Sandberg har villet fortelle. Den offisielle – med alle polbragdene og førstemann-troféene? Den psykologiske – om hvilke eventuelle demoner som drev han gjennom isødet? Litt av hvert? Amundsens selvbiografi fra 1927 etterlater inntrykket av et sinne – mot hans engelske rivaler, mot Nobile, mot broren Leon Amundsen.

Tilbakeblikk

Det er forholdet til broren som brukes som filmens motor; hovedkonflikten. Leon Amundsen (Christian Rubeck) er fortellerstemme i deler av filmen. Han blir overrasket idet han tar seg inn i Amundsens hus, Uranienborg på Svartskog. En dame i nattkjole slår ham nesten ned før han rekker å fortelle sitt ærende. Hun er Bess Magids (Katherine Waterston), Amundsens siste kjæreste, som er kommet hele veien fra Alaska for å dele resten av livet med polfareren som nå viser seg å være antatt omkommet.

De to, broren han ikke har vært på talefot med de siste årene og kjæresten som mener hun forstår ham bedre enn noen, er gjennomgangsfigurer i filmen. De drikker og ser tilbake på bragdene mens de forsøker å forklare hverandre hva som drev Roald Amundsen dit han kom. «Har han ikke snakket om meg?», spør broren støtt. «Du var jo ikke med,» svarer Bess.

Lurte Nansen

Men Leon var med; han var forretningsfører, sponsor, medplanlegger og talsmann. Han var den som først fikk vite at Amundsen i 1910 planla å lure både «Fram»s eier Fridtjof Nansen og skutas mannskap, da han satte kursen mot Sydpolen i stedet for Nordpolen. Amundsen hadde nemlig fått vite at Robert Peary hadde nådd Nordpolen allerede, dermed mistet han interessen. Da «Fram» nådde Madeira, fortalte Amundsen at intensjonen hans var å fortsette sørover og banke engelskmannen Robert Scott i kappløpet mot Sydpolen. Den som nølte lengst med å bifalle Amundsens plan var Hjalmar Johansen (Fridtjov Såheim).

Konflikten mellom Amundsen og Johansen er velkjent stoff, men ikke spesielt framhevet i denne filmen. Derimot underbygges Amundsens bitterhet mot det engelske polarmiljøet godt. En spesiell scene der avdøde Robert Scott hylles som en helt og en gentleman, er illustrerende. Amundsen framstilles som en barbar som ble trukket i slede til Sydpolen av grønlandshunder som han spiste underveis. Det hele avsluttes med en skål for hundene.

Farlig

Visuelt er filmen på mange måter storslagen. Deler av den er filmet på Island. Landskapet er ikke bare ugjestmildt; det er direkte farlig. Filmet ovenfra ser man labyrinter av is med bresprekker over alt. En scene der en av polfarerne bokstavelig talt tisser hull i snøen og styrter ned i sprekken som åpenbarer seg, er spektakulær.

Men har vi Amundsen nå? Til tross for Espen Sandbergs mange detaljer, framstår han fortsatt som en nokså hvit flekk på kartet.