På jakt etter dvale

Ny, underholdende Ambjørnsen-antihelt.

BOK: «Jeg var i slutten av 50-årene, ja jeg nærmet meg sterkt 60, da jeg lot meg innskrive i Berlin». Ordene tilhører den fiktive Dag Solstad, forfatterfortelleren i romanen «16.07.41». Men de er høyst relevante også for den lett fallerte forfatteren og tv-personligheten Claes Otto Gedde, hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens både underholdende og velskrevne nye roman, «En lang natt på jorden». Høsten før han fyller 60 reiser Gedde til Berlin på jakt etter «ensomheten, flukten, tilbaketrekningen», «for å sove, for å gå i hi…» I likhet med «16.07.41»-Solstad legger han ut på lange spaserturer i den tyske hovedstadens gater, og som Solstad er Gedde tidlig i boka på vei til den store bokmessa i Frankfurt. Som i «16.07.41» spiller drømmer og minner vesentlige roller. Som mange av Solstads karakterer, er Gedde dessuten en aldrende herre som befinner seg i en slags krise. Hjemmevant som han er i tv-studioer og storbyer over hele verden, er han imidlertid en ganske annen type antihelt enn Ambjørnsens allerede klassiske Elling-figur.

Tørst og kåt

Claes Otto Gedde, som Ambjørnsen har annonsert at vil bli hovedperson i flere tekster – både noveller og dramatikk – har en gang vært en stor mann som «holdt hoff på Kunstnernes hus og på Tostrupkjelleren», men nå omtales han oftere som han som kom i skade for å blotte seg på direktesendt fjernsyn, mannen hvis «Geddes Toscana»-bokideer stadig refuseres av store norske forlag. På godt, postmoderne medievis er han en herre som alltid har «levd i spennet mellom dødslengt og tv-bingo, krig og kaffekos». Han er meget tørst, ikke sjelden kåt og som oftest fryktelig ensom.

Gedde er en komisk blanding av en mann full av selvrefleksjon og tanker om hvordan han tar seg ut i andres øyne, og den totale mangel på nøktern selvinnsikt (hans indre monologer er fulle av utpreget upålitelig informasjon). Han er – slik fortelleren framstiller ham – nådeløst kynisk, direkte ondsinnet i det ene øyeblikket, for deretter å skamme seg i det neste; full av spontane ideer, men med noe sviktende gjennomføringskraft; patetisk, men ikke sjelden likandes i all sin desperate tilkortkommenhet.

Forlagsharselas

Gedde ankommer Berlin etter en ydmykende visitt på Frankfurt-messa, der ikke en eneste journalist fra hele Norden var interessert i å intervjue ham om hans nye bok «Det gamle belgiske kjøkken», utgitt på lille Matmonsen Forlag. Ambjørnsen benytter anledningen til å hilse muntert til store deler av den norske forlagsbransjen: Gedde sliter med å komme seg etter de tilfeldige møtene med Cappelens Sindre Guldvog og Aschehougs William Nygaard. Han avfeier både Anders Heger, Geir Berdahl og Geir Mork «som tidligere kommunister, eller som nåværende kommunister bak ulike masker og forkledninger…», og Ivar Tronsmo og Einarsson-brødrene regner han blant «øglene fra fortiden». Men om Gedde synes det hviler en eim av gammel fyll og kroppslig forfall over de mest erfarne delene av den norske Frankfurt-delegasjonen, er han ikke mindre skeptisk til de velantrukne ungdommene: «de som aldri hadde kastet opp på stand, eller slengt rødvin i ansiktet på en eneste kulturattach酻 (forlagsbransjen) og «de nye unge slynglene…» (NRK)

Dødfett

Aldring og alderdom, «denne fasen av oppløsning og forfall», er i det hele tatt et viktig anliggende i «En lang natt på jorden», og Ambjørnsen er virkelig god når han med humør skildrer det fysiske forfallet: Hårene og tennene som faller ut, magene som eser, svimlingen man med åra blir stadig mer interessert i – «de innfalne bakdelene, dødfettet, hengebrystene». Beskrivelsene av Geddes drikkevaner gjør at man straks får lyst til å bli avholdsmann, og skildringene i kapitlet «Eldresex» er mildt sagt lite romantiske.

Galehus

Riktig fart skyter romanen når Gedde – via løgner og slåsskamp – har kranglet seg til å flytte inn i Berlin-leiligheten til en nylig avdød venninne som var besatt av den tibetanske dødeboka. Tilfeldighetenes spill gjør at en meget eksentrisk gjeng (med minst like eksentriske, til dels fabelaktige navn) etter hvert får tilhold i leiligheten Gedde opprinnelig hadde sett for seg at han skulle gå i dvale i: Den ikke utpreget ressurssterke mor-sønn-duoen Rosel og Heribert Gassmus (Gedde forsøker å lokke gamle prøyssiske matoppskrifter ut av Rosel, med tanke på ei ny kokebok), den snart 70 år gamle «Storhoren» Adele Lusthoff (som lenge har regnet Gedde blant sine faste kunder) og tannlegen Erkenbod Effert, som er lei av tenner og heller vil spille Satie og lese Goethe, gjerne naken. Sammen blir de «et slags kreativt kollektiv», som skapt for reportasjen NRK vil lage i forbindelse med 60-årsdagen til Gedde, en ikke sjelden ufrivillig entertainer som i sannhet aldri slutter å overraske.

Det er ikke bare tekstens idé om stille tilbaketrekning fra samfunnet som kan minne om flere av Erlend Loes bøker. Også det stadig mer absurde persongalleriet som samler seg rundt den fallerte mediestjernen fra nord, sender tankene til Loe.

Portrettet av Gedde er tegnet med like deler humor og kjærlighet. Med planen hans om å forfatte «et galehus av en kokebok» handler «En lang natt på jorden» også om å skrive, på flere måter: Berlin-korrespondentene til NRK og Dagbladet, og Gedde selv, sørger for en solid dose godmodig mediesatire. Verdt å nevne er også en riktig festlig drøfting av ordet kos. Romanen toner ut med nok en selvopptatt Gedde-misforståelse som understreker preget av tragikomikk og desillusjon. Jeg ser allerede fram til å lese hva som skjer når Gedde våkner opp fra «den lange natten på jorden» i ei ny bok.