Vis mer

På jakt etter gode streamingtips?

Vi har samlet tøffe vikinger, flinke kordamer og en temmelig drøy (men skikkelig morsom) film.

(Filter): En skikkelig svinete politimann, vikinger med familieproblemer, og en dokumentar om sjelen bak musikkhistoriens største hits. Dette er ukens streamingtips!

UKENS TV-SERIE: «VIKINGS» SES. 2 Så lenge du ikke venter deg en autentisk skildring av våre forfedres hverdag er denne History Channel-serien et livlig vikingdrama med fargerike frisyrer, plyndring, herjing og mye øksing. Dette er en høvelig kostbar serie produsert av «The Borgias»-skaperen Michael Hirst, for det meste filmet i Irland.

«Vikings» treffer ikke tidsånden med samme tyngde som forbildet «Game of Thrones», og er ikke en serie man virkelig fordyper seg i - men den byr på habil søndagsunderholdning med solide skuespillere.

Da vi sist forlot den svenskdanske jarlen Ragnar Lodbrok (Travis Fimmel) sto han midt oppe i en rystende tragedie. Så blir han angrepet av sin voldtektsentusiastiske, svartsyke storebror Rollo (Clive Standen), som har samlet en hel hær med hjelp av jarl Borg (hei, Thorbjørn Harr!).

Den konflikten løser seg forholdsvis fort, etter et brutalt basketak (farvel, Arne One-Eye). Vår favoritt Floki (Gustaf Skarsgård) overlever heldigvis kampen, med noen seriøse skader. Det største slaget Ragnar må utkjempe er imidlertid mot sin store kjærlighet Lagertha (Katheryn Winnick), men sånn går det når du smeller prinsesser på tjukka. Så ja, mye familiedrama ved fjorden.

Kult å se at «Terriers»-helten Donal Logues kong Horik nå er blitt en fast figur i serien, for han liker vi. Isprinsessen Aslaug (Alyssa Sutherland) liker vi fint lite, og ikke bare fordi hun har fornavnet til en sur kristendomslærer.

Denne andre sesongen av «Vikings» starter lovende, selv om vi helst skulle se at melodramaet tones litt ned til fordel for enda mer viking-action.Så vidt jeg skjønner hopper den andre episoden fire år frem i tid, mens Ragnar og co drar ut på plyndringstokt til Essex. «Vikings» (begge sesonger) kan ses på HBO Nordic.

UKENS DOKUMENTAR: «20 FEET FROM STARDOM» Innen mandag morgen burde alle Oscar-vinnerne være avklart, og «20 Feet From Stardom» er (sammen vår favoritt «The Act of Killing») en av de heteste kandidatene i kategorien Beste dokumentar. Filmen settes ikke opp på kino, og slippes ikke engang på DVD eller Blu-ray her hjemme - men har denne uken fått sin premiere på VOD.

En hyllest til artistene som sjeldent får den oppmerksomheten de fortjener: «backup singers». Eller kordamer, som den litt nedlatende betegnelsen her hjemme.

«20 Feet from Stardom» lar oss bli kjent med knakende dyktige artister som lever av å holde seg i bakgrunnen, de fleste afroamerikanske kvinner som vokste opp med kirkekor og gospel. Du kjenner neppe igjen navnene deres, men har garantert hørt stemmene deres på flere av musikkhistoriens største hits. Merry Clayton startet opp som «Rayette» for Ray Charles, og hadde den kvinnelige vokalen på Rolling Stones-klassikeren «Gimme Shelter» (der hun bæljet ut «Rape! Murder! It's just a shot away!» med nattkjole og hårruller, etter å ha blitt vekket midt på natten for å gå i studio med Mick Jagger).

Hun koret også på Lynyrd Skynyrds redneck-anthem «Sweet Home Alabama», og angrep oppgaven som en rasende reaksjon på rasismen i rødstatene. Darlene Love var en av de første i bransjen i kortrioen «The Blossoms», og jobbet med Phil Spector - som utnyttet talentene hennes på det groveste til hun fikk nok og forlot hele musikkbransjen. Hun har spilt i «Lethal Weapon»-serien (som kona til Danny Glover) og er valgt inn i «The Rock and Roll Hall of Fame», men knapt noen utenfor musikkbransjen aner hvem hun er.

Lisa Fischer koret for de største stjernene i bransjen, og vant en Grammy som soloartist - men sliter fortsatt litt med å finne sin plass. Den betydelig yngre Judith Hill var i ferd med å få sitt store gjennombrudd som en del av Michael Jacksons «This is It»-konserter, men så døde popkongen - og hun jobber videre med håpet om å en dag få sitt store gjennombrudd.

Det er et snev av melankoli over «20 Feet to Stardom», siden alle disse bakgrunnssangerne er talentfulle vokalister som aldri helt lykkes med å komme frem i rampelyset. De fleste har sluppet soloskiver som har solgt dårlig, og selv om de er respekter som de største talentene på sitt felt jobber de i en bransje som bare unntaksvis benytter dem.

Dette er allikevel mest en oppløftende feiring av de skjulte talentene, og mange av dem er helt komfortabel med å holde seg i bakgrunnen. Vi får også en del innspill fra folk som trives best i forgrunnen. Bruce Springsteen filosoferer i starten av filmen: «The walk to the front is complicated. It's more of a conceptual leap. You've got to have that narcissism, that ego. It can be a pretty long walk».

Sting understreker at berømmelse mest dreier seg om flaks og timing - mens Mick Jagger i kjent stil er brutalt ærlig, både når det gjelder hvor viktig korerne har vært for The Rolling Stones (korsangeren Claudia Lennear var en av elskerinnene hans, og angivelig inspirasjonen til «Brown Sugar»), og hvordan de befinner seg mye lengre ned på rangstigen: «I wouldn't want to do it for a living!».

Talent er sjeldent ensbetydende med suksess, og «20 Feet from Stardom» kan være en viktig kunnskapskilde for alle de håpefulle som tror det er nok å ha sangstemme, være seg selv og delta på «Idol». De er jo født til å være stjerner. Det mest fascinerende denne dokumentaren gjør er å gi oss et helt nytt forhold til noen av de mest kjente låtene i historien: mens den demonstrerer at så mye av sjelen i musikken kom fra koristene.

Det er lett å se hvorfor denne glimrende dokumentaren er Oscar-nominert, og den bør ses av alle som er interessert i musikkhistorie. Tilgjengelig hos SF Anytime, iTunes samt streaming-tilbudene til GET og Canal Digital. 

UKENS FILM: «FILTH» Den skotske forfatteren Irvine Welsh sikret seg sin plass i popkulturen med «Transpotting», som ble en av nittitallets mest ikoniske filmer. Bøkene hans er imidlertid notorisk vriene å filmatisere, noe som «The Acid House» (1998) og «Ecstasy» (2011) understreket.

«Filth» er trolig den mest vriene av dem alle; en dypt forstyrret rundtur i det psykotiske sinnet til en politisersjant som blir overbevist om at han har en snakkende bendelorm i magen. Denne filmversjonen hopper over noen av de villeste elementene, men fanger opp romanens ånd overrakende bra - og er sannelig vill nok. Muligens i villeste laget for mange.

Politisersjanten Bruce Robertson (James McAvoy) er fast bestemt på å kuppe en forfremmelse som inspektør i Edinburgh-politiet, og mordet på en asiatisk student kan være akkurat den saken som gir ham jobben. For sikkerhets skyld setter han kollegaene i politietaten opp mot hverandre, og manipulerer dem trill rundt.

Vi skjønner umiddelbart at Bruce er et skikkelig svin; en bipolar blandingsmisbruker totalt uten anstendighet; som har S/M-sex med kona til en kollega, terroriserer kona til sin stakkarslige bestevenn Bladesey (Eddie Marsan) med slibrige telefonsamtaler, truer til seg sugeturer fra mindreårige og stjeler penger fra kollegaene i frimurerlosjen. Og han gjør alt med en sang i hjertet og et lystig smil.

Alt er skildret fra den skrudde synsvinkelen til Robertson, som ikke akkurat er den mest pålitelige fortelleren. Tonen er temmelig manisk og mot slutten føles det en smule utmattende å være fanget i den ødelagte hjernen til sersjant Robertson. Det tar en liten stund før vi fersker akkurat hvor forstyrret fyren er, mens fasaden begynner å slå sprekker og psyken hans bryter helt sammen.

«Filth» blir etter hvert veldig mørk, temmelig drøy og skikkelig morsom. Det er unektelig litt spesielt å se en sympatisk skuespiller som James McAvoy («X-Men: First Class», «Atonement») portrettere en så svinete, sinnssyk, rasistisk, demonisk, slibrig, stakkarslig skittstøvel - og han angriper oppgaven med foruroligende stor entusiasme.

«Filth» kan ses hos iTunes, Headweb, SF Anytime og Film2Home. Sistnevnte har forresten et «etter OL»-spesialtilbud på gang ut søndag, der alle filmer kan ses for 11 kroner.

Dette er en bra uke når det gjelder hjemmekinopremierer, så vi bør også passe på å nevne at iTunes og Headweb byr på Harrison Ford mot Gary Oldman-thrilleren «Paranoia» - mens SF Anytime frister med JFK-dramaet «Parkland» (den har vært ute litt på iTunes) og middelalder-dramaet «Michael Kohlhaas», der vår allsidige, danske venn Mads Mikkelsen beviser at han også kan snakke flytende fransk.

Denne saken ble opprinnelig publisert på film- og tv-bloggen Filter