På jakt etter ironien

I 1991 var «U» et dypt alvorlig program som handlet om at verden var på vei til helvete. Når ble egentlig 90-tallet ironisk?

Nylig hadde jeg to tv-opplevelser som fikk meg til å tenke ti år tilbake i tid. Som medlem av «ironigenerasjonen», født sist på 60-tallet, trodde jeg vi alltid hadde vært ironiske. I hvert fall hele 90-tallet - ironiens eget tiår. Men et gjensyn med den første «U»-sendingen (på video) og den nylig avsluttede tv-serien «Vi som ventet på 90-tallet» fikk meg til å lure. På tv så det nemlig ut til at tiåret startet alvorlig. Kjempealvorlig.

«U» var NRKs nye ungdomssatsing. Hva skulle programmet handle om? Reporterne spurte like godt ei ung jente i en skolegård.

- Dere bør reise rundt i landet og snakke med unge folk for å finne ut hvordan ståa er. Om det står så ille til som man får inntrykk av når man leser avisa. Finn ut åssen folk egentlig har det, sier jenta. Før hun tilføyer:

- ...og så synes jeg ikke det skal være så mye humor. For det går jo til helvete, ikke sant?

Dermed reiser de to første «U»-reporterne Tonje Steinsland og Ole Andreas Holen, begge 22 år gamle, ut for å finne tidsånden i et Norge med 39000 arbeidsledige blant 16- 25-åringer, der ledighet, krim, narko og selvmord er stigende og miljøfaren kolossal. De møter enkelte optimister, men mange pessimister.

- På vei mot undergangen

To 17-åringer på bussen i Bergen mener bestemt at jorda er på vei mot undergangen. De er forbanna på likegyldigheten. Monica, en arbeidsledig snekkerlærling på 22, mener 40- 50-åringene er dessertgenerasjonen og at vi står igjen med oppvasken. Tom (19) en arbeidsledig gitarist tror det vil gå bra. Det samme gjør to jenter fra Bømlo.

Del to i programmet er sexspalten «Koffert», som i år 2000 ser ut som ironi, men som er dypt alvorlig i 1991.

Enda vanskeligere blir fortolkningen ti år etter når tre sinte, unge menn i bar overkropp og rosa caps fra bandet Nemlig Hemlig avslutter programmet. «Vi formidler den intensiteten det er å leve, kan du si.» «Vi er et produkt av det samfunnet andre har skapt, og som er på vei i dass. Vi skal bygge nytt på ruinene,» er blant gullkornene fra bandet. Innslaget er som klippet ut av «Lille lørdag».

Felles for alle ungdommene i det første «U», er at de svarer dypt alvorlig. Det finnes ingen spor av ironigenerasjonen som skulle prege tiåret.

90-tallsfenomen

1991 var året «generation x» kom ut i USA. Douglas Couplands debutbok førte til at generasjonen født på 60-tallet ble et begrep - i hvert fall i media og blant markedsførere. Til Norge kom boka i 1994.

- Ironi som 90-tallsfenomen oppsto med «Generation X», sier sosiolog og forfatter Kjetil Rolness. Han var selv blant de første som brakte ironien ut i offentligheten på begynnelsen av 90-tallet. Både som vokalist Jens Pikenes i bandet Penthouse Playboys - som hadde sin første offentlige konsert i 1991 - men også som forfatter av boka «Vulgær og vidunderlig» (1992). Smaksboka brakte begrepene kitsch og camp inn i dagligtalen.

- Jeg var inspirert både av den ærlig «dårlige» smaken, med slengbukser, diskokuler og John Travolta, og av den bevisst «dårlige» smaken til Andy Warhol og filmskaperen John Waters' «Pink Flamingos» og «Polyester». Ironien i estetikken kom først i homsemiljøene - i Norge som i USA - og det fantes tidlig ironiske kulter rundt «dårlige» såpeserier og svulstige divaer, sier han.

Petre ble etablert i 1993. Den skulle bli kanalen for de unge, stedet der tøys og tull ble institusjonalisert.

- Vi hadde ingen formålsparagraf eller ambisjoner om å være ironiske. Vi gjorde rett og slett noe som var nær oss og noe vi var fortrolige med - på radio, sier Kari Slaatsveen. Nå programleder for «Holger Nielsens metode» på Petre, den gang var hun sammen med Barbara Jahn om legendariske «Irma 1000».

«Irma 1000» var ti timer ukentlig og direktesendt tull og tøys om alt og ingenting. Det var revolusjonær radio. Vi som utgjorde studenteksplosjonen på begynnelsen av 90-tallet, elsket det.

- Men «Irma 1000» fikk masse kjeft, for eksempel av unge jenter. Mange av dem var skikkelig flaue over at det satt to halvgamle jenter og dreit seg ut på radio, forteller Slaatsveen.

Kanskje var «Irma 1000» den første og største manifestasjonen av en ny humor, en ny type ironi og en ny type innhold. Kanskje var det derfor jentene - og guttene som seinere skulle bli «Herreavdelingen» og gå inn i «Åpen post» - er blitt analysert og fortolket så grundig.

- Selv analyserte vi aldri vårt eget program. Det er ikke fritt for at vi har sittet og gapt med leppa langt nede på magen når vi i ettertid har lest om «Irma 1000», fortolket i et postmoderne perspektiv, sier Slaatsveen. Men hun mener altså at ting forandret seg da Petre kom.

- Ungdomsstoffet ble tydeligere. Folk torde å være mer seg selv på Petre.

Besk ironi

- Ironi har alltid eksistert som grep. Men ironi uten noe klart budskap er ganske nytt, sier Harald Eia - 90-tallets kanskje fremste symbol på den «nye» humoren.

- Da jeg vokste opp på 70-tallet, var det en enkel og besk ironi av den typen man brukte i kåserier. «Vi har det så godt i Norge,» sa man. Og så skulle man liksom være bitende og rammende og egentlig si at det var så ille her, sier Eia.

Denne beske ironien, hyppig brukt både av høyre- og venstresida på 70- og 80-tallet, var ikke særlig morsom. Den fantes også i tidlig «U»-tid, der de unge var «kritiske» til samfunnet og sånt.

- Denne typen ironi framkaller en kald og hard latter, mens vi har vært ute etter å få fram den varme magelatteren, sier Eia.

Første «Lille lørdag» gikk på lufta våren 1995. Men hvem var inspirasjonskildene?

- «Revolvermagasinet» (som gikk på NRK P2 fra 1988- 1992. red.anm.) har vært viktig for mange av nåtidas humorfolk. Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg at de brukte ekte personer i intervjuene sine - at det gikk an å tulle med ekte intervjuobjekter. Og så var «Irma 1000» kjempeviktig. De satte en ny standard for hva man kunne gjøre. De fikk til den tonen man har blant venner, som jeg ofte hadde tenkt at det ville være fint å ha på radio eller tv. Fra utlandet var «Wayne's World» og «The Simpsons» viktige for Bård og meg, sier Eia.

Kulturelt etterslep

Eia mener det ligger et slags kulturelt etterslep under framveksten av ironien på 90-tallet. Man er preget av sine erfaringer - og får ikke utløp for dem før årevis seinere. Slik blir 70-tallet en viktig forklaring på Eias aktiviteter på 90-tallet.

- Jeg mente vi hadde vokst opp i verdens kjedeligste land, og at det måtte røskes opp litt. Nå har vi mistet uskylden. Det er bra. Man kommer ikke unna med hva som helst lenger, verken av alvor eller ironi. Blir det for dumt, melder det seg raskt en stemme i hodet som sier «dette holder ikke».

Også Kjetil Rolness mener 90-tallets ironikere er preget av sin barndom og at det dreier seg om en generasjon som mistet sin uskyld.

- Dette er barn av en veldig politisk og alvorlig generasjon, som gjennomskuet utilstrekkeligheten i de politiske posisjonene og i alvoret til foreldrene. Opprøret kunne enten være å bli dypt konservativ - eller å fleipe. En annen viktig faktor er at denne generasjonen vokste opp med og behersker massemedienes virkemidler, sier Rolness.

- Og nå sies det at ironiens tiår er over, og at vi er på vei tilbake til inderligheten og ektheten?

- Jeg hører det blir sagt, men ser ikke noe til det. Vi hørte det samme på begynnelsen av 90-tallet: at filosofi var 90-tallets rock'n'roll. At 90-tallet skulle bli etikkens tiår. Eller økologiens tiår. Men det skjedde ikke. Det ble ironi. Og det er ikke over ennå.

Hvordan det gikk, kan du se på U - ti år etter - hver tirsdag og torsdag klokka 22.30 på NRK. Er det skjemt eller alvor?

jan.zahl@dagbladet.no