DREVEN ESSAYIST: Jan Kjærstad var en av uvanlig mange norske forfattere som ga ut essaysamling i året som gikk. Foto: Kristin Svorte
DREVEN ESSAYIST: Jan Kjærstad var en av uvanlig mange norske forfattere som ga ut essaysamling i året som gikk. Foto: Kristin SvorteVis mer

På jakt etter sannheten

Påfallende mange sentrale norske forfattere har utgitt essaysamlinger den siste tida. Hva er dette et uttrykk for? spør Olav Løkken Reisop.

Meninger

IDEER: 2013 bød på usedvanlig mange solide og sterke norske essaysamlinger. Var det lesernes sult etter «sannere» litteratur som ble forsøkt stilt, eller var det forfatterne selv som hadde begynt å gå lei fiksjonens betingelser?

Først ut var Espen Stueland som kom med et utvalg bearbeidete, tidligere utgitte essays under tittelen «Falsk tilståelse og andre essays». I tillegg til å skrive om litteratur, kretser flere av Stuelands essay rundt sjangerens selvforståelse. Innledningsvis korrigerer han blant annet den utbredte oppfatningen som «sier at essayistikken avslører, fiksjonen tilslører, lyrikken synger». For dette er ikke nøvendigvis helt dekkende, påpeker Stueland og viser til hvordan fiksjonen kan ta opp i seg essayistiske partier, men også hvordan essayet er en litterær sjanger, i den forstand at man her kan finne igjen grep som tilslører og forleder.

Like fullt er det nettopp essayets sannhetssøken Stueland gjør seg til talsmann for. I tittelessayet om Birgitte Tengs-saken avslører han hvordan påtalemyndigheten presset fram en falsk tilståelse fra den tiltalte, og følgelig hvordan mangel på grunnleggende leseferdigheter synes å true norsk rettssikkerhet. Det som begynte som et essay for å tale den tiltaltes sak, ender derfor opp som et forsvar for hele humaniora — og ikke minst for essayet som sjanger.

Stueland vedkjenner seg riktignok at tvil og nøling har sin berettigelse i sjangeren, men ikke som ren skeptisisme, snarere som prøving og feiling, i tråd med den opprinnelige betydningen av det franske ordet «essai» — forsøk eller eksperiment. «Grunnleggende tvil overfor forskning, teknologi og kunnskapsproduksjon er urimelig,» slår han fast, og framhever at «kunnskapsforakten Adorno bidrar med, tjener andre interesser i dag enn hans essay bidro med på slutten av 1950-tallet».

Samtidig er det verdt å merke seg, slik Arne Melberg redegjør for i «Essayet» (2013) — som utkom like før jul og som så å si kronet «essayåret» —, at Adornos «Essayet som form» langt på vei bygger videre på Georg Lukács' essay om essaysjangeren, fra «Sjelen og formene» (1911). Her vektlegger Lukács forbindelsen mellom essayistikk og kritisk virksomhet, samtidig som han fastholder at essayet er en selvstendig kunstform, vesensforskjellig fra hvordan vitenskapen er faktaorientert.

Derimot søker essayisten en annen form for sannhet, øyeblikket da «tingen blir form». Essayisten skriver med andre ord om kunstens former, aldri bare et enkeltverk, selv når det tilsynelatende er tilfelle. Det er den samme poetikken som kommer til uttrykk hos Adorno, og arven fra Lukács synes framtredende. Følgelig definerer ikke Adorno essayet utelukkende negativt, som en motsats til andre sjangre, men antyder samtidig en tradisjon, og med det også essayets selvstendige lære.

I tillegg til Adornos «Essayet som form», presenterer Melberg i «Essayet» en rekke uomgjengelige og sjangerdefinerende essay, hovedsaklig fra den europeiske tradisjonen, et knippe essay typiske for det skandinaviske klimaet, samt egne essay om essay. «Essayet» er således både en essay-antologi og et forsøk på å definere sjangeren, og Melberg framholder at dette langt på vei er to sider av samme sak: «Problemet er sjangerteoretisk, men også historisk: hvor begynner essayet, hvordan utvikles det, hvordan tar det slutt, om det nå ikke bare fortsetter som det alltid har gjort.» Underforstått kan sjangeren komme til å fortsette som frie forsøk, og det er derfor umulig å avgrense den presist en gang for alle.

I likhet med de fleste andre som har redegjort for essayets tilblivelse, anser Melberg Michel de Montaigne for å være det moderne essayets far, men han er samtidig raskt ut med å korrigere påstanden. Det fantes forelegg før ham, en rekke antikke forbilder, hvor grekerne Platon og Plutark og romerne Seneca og Cicero framstår som de viktigste — for det var deres brev og fragmenter som Montaigne skrev sine essais i «samtale» med. Ikke uten grunn er det derfor vanlig å se for seg Montaigne tilbaketrukket i sitt tårnbibliotek, skrivende, omgitt av bøker på alle kanter.

Sjangerdefinerende er dessuten Montaignes «selvsentrerte» metode, hvor ingen erfaringer er for små eller private til å danne grunnlag for refleksjoner av like stor betydning som betraktninger om diktekunst, naturvitenskap eller filosofi. Slik blir essayet en rommelig sjanger, med så gode vekstvilkår at den nærmest virker imperialistisk, poengterer Melberg, tatt i betraktning at essayet i stor grad har påvirket romaner, dikt og sakprosa, eller i det minste slått inn i disse sjangrene som såkalte essayistiske partier.

Grenseoppgangene er med andre ord langt fra tydelige, og skal man forstå sjangerens egenart er det antakelig bedre å demonstrere framfor å proklamere. Slik tjener summen av Melbergs utvalg som et vektigere svar på spørsmålet knyttet til essayets ontologi, hva som egentlig er et essay, enn de nøysomme utredningene. Likevel lanserer Melberg flere gode svar på spørsmålet, og allerede i innledningen skisserer han opp en historisk linje som sammenfaller med essayets utvikling: boktrykkerkunsten. Igjen kan man tenke seg biblioteket som den beste metaforen for sjangeren, mens essayistens imaginære samtaler framstår som det viktigste sjangertrekket.

Melbergs «Essayet» gjør det også mulig å sette alle fjorårets essaysamlinger inn i en større sammeneheng. I hvilken grad var det snakk om sjangertro essay, og ikke artikler eller — den mer åpne benevnelsen — tekster, slik flere av forfatterne markerte på tittelbladet. Blant annet ble Geir Gulliksens «Kan vi gjøre det igjen» presentert som sakprosa, mens Karl Ove Knausgårds «Sjelens Amerika» fikk betegnelsen tekster.

Flere kritikere har pekt på at de mer nøytrale sjangerbetegnelsene kan leses som et forsøk på å distansere seg fra essaybegrepet, enten fordi essaybegrepet i enkelte tilfeller kan virke for rommelig, eller fordi det i andre tilfeller kan hefte noe potensielt hovent ved det å presentere tekster som essay.

Likevel er den kanskje viktigste grunnen til avstandtaken relatert til essayets sannhetssøken, et ønske om presentere boka som mer av virkelighet enn hva essaybegrepet vanligvis tar opp i seg av kunstuttrykk og diktning. For eksempel drøfter Knausgård, med en referanse til den amerikanske forfatteren David Shields, hvordan hungeren etter virkelighet har gjort seg gjeldende i litteraturen generelt de siste tiårene. Shields har også tatt til orde for en mer naken refleksjon, uten et omsluttende fiksjonsunivers, med andre ord en dreining mot det essayistiske og sannhetssøkende, slik tendensen også har vært i Knausgårds forfatterskap.

Når skjønnlitterære forfattere utgir essaysamlinger er det som regel god grunn til å lese disse i lys av det øvrige forfatterskapet, eller omvendt: lese tidligere utgitte bøker i lys av poetikken essayene formulerer. Knausgårds «Sjelens Amerika» og Jan Kjærstads «Menneskets vidde» er to åpenbare eksempler fra fjoråret. For enten litteratursynet kommer direkte til utrykk, som når Kjærstad i tittelessayet ser for seg en darwinistisk roman, til forskjell fra det uttømte freudianske plotet, eller det er mer implisert, som når Knausgård skriver om fotografer som Sally Mann og Francesca Woodman, er forbindelsene tilbake til romanene i begge tilfeller iøynefallende.

Kjærstad viser hvorfor og hvordan han har forsøkt å fornye romansjangeren, mens Knasugård uttrykker et slektsskap med Woodmans blottstillelse som synes å ha gyldighet for «Min kamp».

Essaysamlinger kan derfor også fungere som et slags forsvarskrift for det øvrige forfatterskapet, i den forstand at de redegjør for intensjonene som ligger til grunn. Samtidig gjør essayene det mulig for leserens å ta større del i den tenkningen forfatteren møter verden med, selve stammen i forfatterskapet, den bevisstheten som gjør det mulig å foreta avgjørende valg for kunstens form — en verdensanskuelse i buljongterning så å si.

• Olav Løkken Reisop er forfatter og litteraturanmelder i Dagbladet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook