MØTESTED I MØRKET: Cinemateket og filmklubber er steder hvor man ser klassikerne slik de ble lagd. Foto: NTB Scanpix
MØTESTED I MØRKET: Cinemateket og filmklubber er steder hvor man ser klassikerne slik de ble lagd. Foto: NTB ScanpixVis mer

På kino - naturligvis!

Kulturdepartementet mener at det ikke er «naturlig» at filminstituttet driver publikumsrettet virksomhet. Slikt skal gjøres av egne enheter.

Kommentar

Departementet har i filmmeldinga foreslått at Cinemateket og filmmuseet skal skilles ut fra Filminstituttet. Begrunnelsen er at det ikke er «naturlig» at visning av film er direkte underlagt Kulturdepartementet. Og det unaturlige i dette begrunnes med at de andre cinematekene i Norge allerede drives som «egne enheter».

Dette lyder gåtefullt, og i filmmiljøet er det utbredt frykt for at departementet egentlig bare vil kvitte seg med enda et kulturtilbud som befinner seg utenfor markedslovene. I den langsiktige politikken for å dreie kulturproduksjon over mot entreprenørskap og overskudd, passer det godt. Å drive filmmuseum og å vise klassikere i spesialbygde kinosaler med optimal billedkvalitet og lyd, er ikke forenlig med gjeldende tenkning.
Men staten driver jo med mye sånt, og det har stater alltid gjort. Hva er så naturlig med å bygge et gigantisk, råflott Nasjonalmuseum for billedkunst? Er det mer «naturlig» for staten å vise fram stillbilder, enn det er å vise levende bilder?

Cinemateker, filmfestivaler og filmklubber har vært avgjørende for framveksten av filmkultur i alle land. Det dreier seg ikke bare om å tilgjengeliggjøre klassikere. De kan du se hjemme i stua, på dvd eller strømming. Poenget med filmklubber og cinemateker er at du ser klassikerne slik de ble lagd, i store, mørke saler. Ikke minst ser du dem sammen med andre, i en seremoniell ramme. Det skapes et miljø. Du vanker på filmklubben og Cinemateket. Alle betydelige filmskapere har vanket på sånne steder.

Grunnen til at reform av sektoren nå har presset seg fram, er den pussige finansieringsformen som gjaldt for dette hjørnet av filmbransjen. Historisk har visning av kommersiell film sponset den mindre kommersielle, gjennom en avgiftspolitikk der billetter og salg av dvd genererte midler som ble fordelt gjennom organet «Film & Kino». Denne pengestrømmen er redusert, og driften av filmfestivaler, filmklubber og cinemateker er truet. Den gamle modellen var et politisk monster, og det er bra at den legges på skraphaugen. Skal man støtte ukommersielle filmtiltak, er det best å gjøre det åpent og direkte.

La oss håpe departementet ønsker å sikre stabile visningssteder for filmkunst. Det er uheldig at signalet som kommer først, er at slikt skal nedprioriteres. Kulturministeriet ivrer for å endre alt, snu hver stein og sette høyrefotspor over hele kulturfeltet. Men i all sin iver må de ikke glemme maksimen «Never change a winning team». Endring for endringens skyld er aldri et gode i seg selv. Cinematekene, festivalene og filmklubbene er slike vinnerteam.