På kjøret i Catfish Row

Det er en rufsete gjeng som bor i rønnene langs Catfish Row. Men slik New York Harlem Theatre framstiller dem i gjestespillet med Gershwins «Porgy and Bess», med premiere fredag, er de badet i pittoresk overlys.

I lange strekk gir det forestillingen en gyllen glans, som teaterkunst med innføling i et amerikansk typegalleri fra tidløst femtitall. Andre partier blir bare kulørte, som stereotypier stanset ut langs underholdningsmaskineriets samlebånd.

Storverk

Derfor blir det musikken som løfter forestillingen, over snublestadiet og langt forbi en ordinær og sympatisk skildring av hverdagsliv på kjøret. Den ene fulltrefferen legges til den andre, og kjedes sammen av resitativer som driver handlingen fram, eller av masseopptrinn som samler og utdyper. I så måte er «Porgy and Bess» storverket der den gudbenådete låtskriveren George Gershwin samler trådene og skaper en amerikansk opera.

Skulle du være i tvil, og fortsatt tro at «Porgy and Bess» egentlig bare er en pretensiøs musikal, så var gjestespillet egnet til å overbevise om det motsatte. På godt og vondt, dessverre.

Ujevnt

Å dømme etter stemmematerialet var det nemlig ikke akkurat A-laget som var på turné, på få unntak nær. Særlig kvinnestemmene bikket over mot det harde og høyspente, og vibratoen satt løst og flagret mot yttergrensene. Til gjengjeld manglet flere av de mannlige sangerne kjernen i klangen som skal til for å overskride den typiske musikalstemmen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men helheten bar. I første omgang fordi produksjonen styrer klar av all glamour . I denne «Porgy and Bess» er det så visst ingen divaer i forkledning. Her disser svulmende kropper i stepdance under bedehusantrekket, og sminken legges tjukt når forestillingen byr opp til fest - eller til begravelse for den saks skyld. Det gir forestillingen et tonefall som sitter, og undertida en temperatur som stiger mot store høyder i flotte korscener med trøkk.

Med tyngde

Og det gir i neste omgang en klangbunn, når Alvy Powell som Porgy trår til og erobrer hovedrollen. Enhver god forestilling har et forløsende punkt. I denne inntreffer det i duetten mellom Porgy og Bess (Roberta Laws), «Bess, you is my woman now» omtrent midtveis, som slipper det sentimentale løs med tyngde nok til at vi dras med i fallet. Herfra får tragedien en stemme, typegalleriet sin skjebne og stykket de mørkere valørene i alt det kulørte.

Roberta Laws selv er mer ujevn som Bess, også fra Baayork Lees regihånd, som kaster henne brått og uformidlet fra den ene karikaturen til den andre, og tilbake igjen.

For øvrig vrimler det av bifigurer, med Marjorie Whartons Maria som et høydepunkt, i noe så sjeldent som en operafigur uten sangstemme. Larry Marshalls Sportin' Life er et annet, der også de selvnytende overdrivelsene er en del av poenget.

Men det blir Gershwin og musikken som går av med seieren. William Barkhymer dirigerer orkestret med teft og rutine, ikke alltid tett nok på den jazzfoten som gir ordentlig spenst til partituret, men like fullt med sikkert grep om hvor høydepunktene sitter, og om hvordan han og vi på beste måte kommer videre til de neste.