På klimaets premisser

Verden hungrer etter energi. Frem mot 2030 vil den globale bruken av energi øke med mer enn 50 prosent. Veksten vil i stor grad være basert på olje, gass og kull. Den er hovedsakelig drevet av velstandsutvikling i den fattige delen av verden. Dilemmaet er at en slik utvikling ikke er bærekraftig! Dette er budskapet fra Det Internasjonale Energibyrået (IEA) når de i dag presenterer energiutsiktene fram mot 2030 i publikasjonen World Energy Outlook. Men det finnes en annen vei – der Norge skal spille en viktig rolle.

Vedvarende økonomisk vekst og stadig flere mennesker gir global energihunger. I årets rapport skriver IEA at den globale bruken av energi vil øke med 55 prosent fram mot 2030, og at denne veksten i all hovedsak vil møtes av fossile energikilder. Olje, kull og gass vil, i følge rapporten, stå for 82 prosent av energibruken i 2030. Med høye priser på olje og gass øker andelen kull i den globale energimiksen. Vi bruker altså mer energi, og vi bruker mer av CO{-2}-intensive energikilder. De energirelaterte CO{-2}-utslippene vil derfor øke mer enn energibruken frem mot 2030.

Det meste av veksten i den globale energibruken, 74 prosent, kommer fra fattige deler av verden. Kina og India står til sammen for nær halvparten av veksten. Dette skyldes økonomisk fremgang og velstandsutvikling for millioner av mennesker. Isolert sett er økt forbruk av energi et symptom på en positiv utvikling.

Men medaljen har en bakside. I 2007 overtar Kina tronen som verdens «klimaversting» – og i 2015 er det ventet at India har klatret til tredjeplass. Videre øker deres behov for import av energi. Kina og India vil importere fire ganger så mye olje i 2030 som i dag. Landene vil da importere mer olje enn dagens samlede import fra USA og Japan. Det er få land forunt å selv kunne dekke opp den globale energiveksten, og mye av det økte importbehovet må komme fra landene i Midtøsten og Russland. Flere og flere land må altså importere stadig mer energi fra færre eksportland. Mot 2030 vil forsyningslinjene av energi følgelig være enda mer sårbare for politisk uro og enkelthendelser.

Bildet som IEA tegner av energiutsiktene frem mot 2030 er urovekkende. Enkelt sagt: Mer av det vi gjør i dag er ikke bærekraftig. Det gir vaklende forsyningslinjer og galopperende utslippsøkninger. Hvis dagens akselererende energitrend fortsetter, ligger vi ifølge IEA an til en gjennomsnittlig temperaturøkning på opp mot seks grader sammenlignet med førindustriell tid. Dette går ikke.

Men IEA tegner også et annet bilde. Et alternativ som tar de store klimautfordringene på alvor. I dette alternativet ser IEA på virkningen av at planlagte endringer i energipolitikken blir satt ut i live. Dette betyr eksempelvis økt bruk av fornybare energikilder i en rekke land, energieffektiviseringstiltak, kjøretøy med lave eller ingen utslipp, neste generasjon bioenergi og ny kjernekraft. Listen over tiltak er lang. Hvis politiske målsetninger blir realiteter er utsiktene langt mer oppløftende enn i den ovennevnte referansebanen.

Gjennom energieffektiviseringstiltak kan verdens energiforbruk dempes. Dette gjør investeringer i energianlegg overflødig, importavhengigheten blir mindre og klimautslippene reduseres. Når dette kombineres med renere energikilder er det mulig å redusere klimautslippene fra energisektoren betydelig, en sektor som står for mer enn 80 prosent av de totale klimagassutslippene. Sammenlignet med referansebanen er det i 2030 mulig å redusere CO{-2}-utslippene med 9 milliarder tonn, noe som tilsvarer USA og EUs samlede CO{-2}-utslipp i 2004. Med en slik utvikling, også etter 2030, er det mulig å begrense den gjennomsnittlige temperaturøkningen til ca. tre grader, sammenlignet med førindustriell tid.

Iverksetting av alle konkrete og utslippsreduserende initiativ som IEA kjenner til innenfor energiområdet, vil være et gigantisk internasjonalt løft. Men selv dette er ikke nok til å oppfylle klimamålet Norge og mange andre land har satt seg. Dette illustrerer hvor krevende klimautfordringen er for menneskeheten.

Budskapet fra IEA treffer kjernen i det norske energidilemmaet. Vi skal være et foregangsland på miljøområdet, samtidig som vi er blant verdens største eksportører av fossil energi.

I et klimaperspektiv er det dessverre slik at verden vil være avhengig av fossil energi i lang tid fremover. Med økt importavhengighet blant våre venner og allierte, er det avgjørende at Norge fortsetter som en stabil og forutsigbar leverandør av olje og gass. Videre er mange land avhengig av kull for å møte energibehovet. Norsk eksport av gass bidrar til fortrengsel av kull og gir slik en miljøgevinst, og Norge bidrar til at utvinning av olje og gass skjer innenfor forsvarlige miljørammer. Strenge norske miljøkrav fremmer teknologi og kompetanse som har en positiv miljøeffekt – i Norge, men også utover landets grenser.

At Norge er blitt rik på olje og gass forplikter. Å redusere utslippene knyttet til bruk av fossile energikilder er en av nøklene til å løse klimautfordringen. Derfor satser Regjeringen tungt på fangst og lagring av CO{-2}. Dette er den enkeltteknologien som har det største utslippsreduserende potensialet på global basis. Her ligger Norge helt i tet. Lykkes vi her er det bra for de norske klimautslippene. Men enda viktigere – teknologien kan bidra til kraftige utslippsreduksjoner globalt.

Den norske innsatsen stopper ikke med fangst og lagring av CO{-2}. Regjeringen jobber aktivt for å fremme energieffektivisering og fornybar energi. Gjennom bevilgningene til ENOVA har ingen norsk regjering satset så tungt på energieffektivisering og fornybar energi som den sittende regjeringen.

Dagens publikasjon fra det Internasjonale Energibyrået er viktig. Energiutviklingen går ikke i riktig retning. Det kreves internasjonal handling, og vi er allerede sent ute. I Norge gjør vi ord til handling og vi trykker på for at flere land skal gjøre det samme. Samtidig satser vi tungt på å utvikle teknologi som kan gi store globale klimagassreduksjoner. Selv om vi er et lite land er vi verdensledende på noen viktige områder.