På kraterets kant

SV er et parti på kraterets kant. Partiet er i utakt med samtida, seg selv og sine røtter, skriver John O. Egeland.

FANGENS DILEMMA: I dag roser SV sine små seire og undertrykker lysten til å flagge de store nederlag. Dette er fangens dilemma, skriver vår kommentator. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
FANGENS DILEMMA: I dag roser SV sine små seire og undertrykker lysten til å flagge de store nederlag. Dette er fangens dilemma, skriver vår kommentator. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer
Kommentar

DET SER MØRKT UT for SV. Så mørkt at et resultat over sperregrensen ved høstens valg vil bli feiret som en stor seier. Mye er tapt. SV er ikke lenger ungdommens parti. Før var det største parti i skolevalgene med resultater på godt over tjue prosent. Ved siste skolevalg i 2011 endte SV på fattige fem prosent. Den sterke posisjonen i Oslo er forspilt. Samtidig har SV mistet troverdighet og oppslutning i Distrikts-Norge. Det er ikke lenger kvinnenes parti eller skolepartiet. Selv posisjonen som miljøparti er under heftig utfordring, bl.a. fra De grønne. Hva i all verden er det som har gått galt?

REGJERINGSDANNELSEN sammen med Ap og Sp var et historisk gjennombrudd for den politiske venstresida. Men den nye maktposisjonen har aldri medført noe gjennombrudd hos velgerne. Tvert imot. Og det skyldes ikke manglende resultater eller kvalitet på SVs statsråder. Som finansminister helbredet Kristin Halvorsen den syke norske kapitalismen med omsorgsfulle hender. Barnehageforliket er satt ut i livet. Privatiseringen av skolevesenet er stanset. Oljeboring i nord er utsatt. Osv. Det hjelper ikke uansett. SV leverer varer som partiets tradisjonelle velgere ikke etterspør, eller som like godt kan leveres av andre.

TO EPISODER VISER hvorfor SV er preget av innebygde, kanskje uløselige, motsetninger. Rett etter regjeringsdannelsen, i november 2005, demonstrerte store deler av SVs stortingsgruppe på plenen utenfor Stortinget. De var uenige i regjeringens politikk når det gjaldt Afghanistan og Irak. Kristin Halvorsen syntes det så ut som partiets begravelse. Året etter gikk Halvorsen i den samme fella da hun foreslo boikott av varer og tjenester fra Israel, helt i strid med norsk utenrikspolitikk. Begge handlinger var norsk venstresosialisme på instinkt. Retningens røtter er jo systemkritikk og opposisjon. Nå er SV disiplinert bort fra plenen og det er slutt på ukontrollerte utspill. Men dilemmaet består. I dag roser SV sine små seire og undertrykker lysten til å flagge de store nederlag. Dette er fangens dilemma.

Situasjonen er bare mulig å forstå når man ser nærmere på venstresidas velgere. Da Sosialistisk Folkeparti (SF) ble dannet i 1961, var det et brudd med sosialdemokratiet og det rådende politiske systemet. Samtidig var bevegelsen sterkt verdibasert, med betydelige moralske innslag. Fremdeles er store deler av SVs folkelige basis typiske sinnelagsvelgere, ikke minst de unge. Disse velgerne mener politikk skal bedømmes etter etiske og moralske standarder, og de er mindre interessert i resultater og konsekvens. De kan nok akseptere at SV er i regjering, men da må det være fordi det er en riktig handling, ikke fordi det gir denne velgergruppa noen fordeler. I et slikt perspektiv klarer ikke SV å tilfredsstille sentrale behov hos sine velgere. For Sp's velgere holder det med en stabil smørpris.

DET FINNES EN KLASSISK misforståelse som sperrer for forståelsen av venstresidas sinnelag. Den moderne venstresida springer ikke ut av en kollektiv bevissthet. Tvert imot var det høyst individuelle frihetsbehov som skapte 68-opprøret og alt det som fulgte i kjølvannet. Oppgjøret med foreldrenes og skolens autoritet. Den seksuelle frigjøringen. Likestillingen. Viljen til å vrake gamle systemer og kulturelle stengsler. Visst ble det hele pakket inn i solidaritet og kollektive løsninger. Men kjernen var likevel at venstresida tilbød personlig frigjøring og derfor et rikere liv for enkeltmenneskene.

I DAG ER DENNE funksjonen uttømt. Gamle autoriteter er begravd. Relasjonene mellom menneskene er friere og vesentlig mer likestilt. Venstresida har ikke lenger patent på slike ideer, de har bred politisk aksept. Sånn sett kan SVs situasjon minne om et fenomen vi kjenner fra insektenes verden: Når paringen er over dør hannen.

LIKEVEL ER DET ingen grunn til å tro at SV står foran sin egen begravelse. I overskuelig framtid vil det være behov for et parti til venstre som kan holde Ap i øra. Samtidig må SV leve med splinten i sitt eget sinn. Det må levere trauste politiske resultater, men også utvikle strukturreformer som kan endre menneskenes liv og vilkår. Uten tydelige resultater er politikk bare meningsløst teater. Alt dette må skje samtidig som SV beholder et klart verdigrunnlag, og helst omskaper verbal godhet til konkret handling. Det virker som en oppgave som bare kan løses av en helgen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.