På Krogvold-kurs i Tsjekkia

BILINA (Dagbladet): - Aldri har Norge hatt så mange begavede fotografer og sett så mye dårlige bilder. Og ikke bare i Norge. Gjenkjennelsens forbannelse hviler over fotokunsten. De tar de samme bildene på Svalbard som i Kina. Jeg vil ikke se at dere kommer tilbake med bare fattige sigøynere med bart. De som gjør det, skal gjøre det godt.

Norges mest kjente - og omstridte - fotograf, Morten Krogvold (49), snakker seg varm. Forsamlingen tar til seg hvert ord som guruen sier.

Forsamlingen er et par og tretti norske fotoentusiaster - profesjonelle som hobbyfotografer. Blant dem er

en informasjonssjef ved Oslo Børs, designere, studenter, en tannlege og reklamefolk. Svein Kyrre (29) bare bestemte seg for å bli pressefotograf etter at han i vår opplevde Morten Krogvold under en workshop på fotoakademiet i Vågå. Nå har han haiket og tatt buss og tog fra Finnsnes i Troms til Bilina i Tsjekkia.

I over en uke har nordmennene pluss to svensker satt den forfalne gruvebyen Bilina lengst nord i Tsjekkia på hodet. De har opplevd to ransforsøk.

Glemt

- Stikk kameraene i en plastpose eller bag. Ikke gå rundt og vift med et par tsjekkiske årslønner over skulderen, var rådet fra det lokale politiet.

For dette er en by som både Gud og president Vaclav Havel har glemt. Her rår arbeidsløshet, allmenn pessimisme og småkriminalitet. Her kommer aldri en turist, unntatt noen tyske sexkjøpere som er kunder hos sigøynerjentene som byr seg fram på veien opp svingene fra grensebyen Teplice.

Ikke rart at ordfører og eksdirektør for de snart nedlagte brunkullgruvene, Cestmir Duda, ble så begeistret for besøket fra nord at han åpnet både gruvene og byens teater, der fotoentusiastene har innredet mørkerom og holder det gående dag og natt.

Så stor var begeistringen at borgermester Duda inviterte til stor festaften med både lokale notabiliteter og arbeidsløse, der nordmennene stilte ut et par hundre bilder og workshop-deltakeren Øyvind Hjelmen (42), til daglig fabrikkfotograf ved Stord mekaniske verksted, like godt fikk Bilinas kulturpris 1999. Han deler den med Morten Krogvold og Anne Lise Flavik (41). Fotografen, som tidligere bestyrte Smuget, er primus motor bak disse workshopene, som arrangeres for femte gang.

Sjenerøs

- Disse samlingene er en fantastisk inspirasjon. Jeg kommer til å henge med så lenge jeg orker, sier Anne Lise Kirsebom (67), Oslo-tannlegen som har syslet med fotografering i årevis og som blir bare mer og mer hektet. For henne er turen til Tsjekkia noe spesielt. Hun bodde i Praha fra hun var to til hun var ni år gammel. Hennes far var professor ved Karlsuniversitetet. Anne Lise er samlingens eldste sammen med Leif Berge, pensjonist etter 21 år som konsernfotograf i Statoil og med lang fartstid i Stavanger Aftenblad.

Leif kryper rundt og fotograferer et musikkorps fra byen Chomutov, der 77 år gamle Franticek Tlusty dirigerer med stor entusiasme for en lokal tilhørerskare som teller et par nysgjerrige unger og en øl-drikkende pensjonist. Men det høres.

- Det fantastiske med Morten er at han er så sjenerøs. Han deler alle sine faglige hemmeligheter med deltakerne, sier Anne Lise Flavik.

Å tore

Teoretisk undervisning, tegning og musikk er viktige innslag under workshopen. Språket er direkte når Morten Krogvold vurderer resultatene på lysbordet og jager deltakerne ut igjen for å få til bilder som er bedre.

- Å fotografere er å gå inn i en historie. Bilder skal ikke være opprevet skjelving. Det blir bare føleri. Bilder er korrigert virkelighet. Det handler om kunnskap og innsats, om disiplin og humor. Å ta gode bilder er å tore. Gå nærmere, gå nærmere! Enda viktigere enn å reise ut er det å våge å foreta reisen inn i deg selv, understreker Morten. Han kom til Bilina etter å ha undervist for kremen av amerikanske fotografer ved en workshop i Maine på østkysten av USA.

- Men vi har utrolige talenter i Norge, sier mesteren, som har med seg sine døtre Kristina (17) og Lene (22) på samlingen. De akter å gå i fars fotspor. Vi står i inngangen til gruvearbeiderblokken der nordmennene er innkvartert. En nitrist, grå kasse. Han fortsetter:

- For noen omgivelser å jobbe i. Å gå hundre meter her, er som å bevege seg 50 år i tid. Her er rester fra en forfinet kultur og postkommunismens mest heslige og vulgære utvekster, side om side. Det hviler en melankoli, en sørgmodighet over mennesker og miljøer. For ikke å snakke om lyset. Hit må jeg tilbake og jobbe når vintertåka kommer sigende.