På lag med «streitinger»

Skal du fikse vanlige ting i den vanlige, norske hverdagen, trenger du kontakt med andre. For å oppleve slutt på ensomhet og kjedsomhet må du møte noen. Skal du klare deg uten dop, må du finne noen nyktre å dele fritida med. Så enkel og så vanskelig er utfordringen for den som går ut fengselsdøra etter endt soning.

Å løslates etter endt soning kan for mange oppleves som å gå fra et ufritt liv som innsatt til et ensomt liv som utestengt. Mange straffedømte mangler sosiale nettverk som kan hjelpe dem i gang med å etablere et «helt vanlig liv». De opplever tvert imot at deres livssituasjon er forverret etter at de har sonet sin straff.

Generelt gjelder det at fangebefolkningen har svakere sosiale nettverk og lavere sosial kapital enn i befolkningen ellers. Det betyr at de mangler den tillit til personer og institusjoner rundt seg som kommer med erfaringen av å mestre vanlige sosiale situasjoner som det å være student, arbeidstaker eller leieboer. De mangler erfaring med å mestre innholdet i et vanlig liv; som det å ha en yrkesidentitet gjennom jobb eller utdanning, en personlig identitet bygget på lovlige fritidsinteresser eller en foreldreidentitet etablert gjennom oppfølging av unger i barnehage, på skole eller fritidsaktiviteter.

I tillegg sliter mange straffedømte med rusproblemer. Skal de klare å holde seg unna rus og holde på en jobb eller gjennomføre en utdanning, opplever mange at de må bryte tvert med det lille nettverket de har. Dermed står de igjen med svært lite, ved inngangen til det nye livet.

Regjeringen ønsker å innføre en tilbakeføringsgaranti og øke satsingen på rehabilitering av domfelte. Domfelte har allerede rettigheter knyttet til utdanning, jobb, bolig, økonomisk rådgivning, sosialhjelp og helsetjenester. Gjennom tilbakeføringsgarantien skal innsatte og straffedømte få bedre hjelp til å utløse disse rettighetene. Men ingen regjering kan gi dem rett til fravær av ensomhet, usikkerhet og kjedsomhet. Og det er når ensomheten og kjedsomheten gjør de løslatte mest usikre og rastløse, at veien er kortest tilbake til det livet som er kjent, som de mestrer og som fyller tomme kveldstimer med dop og brekk.

Hva kan myndighetene gjøre med det? Stortinget kan verken lovfeste sosiale nettverk eller bevilge stillingshjemler over statsbudsjettet for å fjerne ensomhet.

Det som trengs er folk, som både vil og kan møte andre og drive aktiviteter sammen med folk de ikke allerede kjenner. Og det er det mange som vil. Mellom de politiske målsettingene om Norge som et åpent og inkluderende samfunn og folks opplevelse av å være inkludert og involvert, ligger sosiale nettverk. En av de viktigste arenaer for samvær med andre og utvikling av sosiale nettverk, er deltakelse i aktiviteter som drives av frivillige organisasjoner.

Sokkeletasjen i et borettslag i Dynekilgata i Oslo huser landets største frivillige nettverksarbeid blant straffedømte. Der driver Oslo Røde Kors sitt Nettverksarbeid etter soning. Gjennom dette nettverksarbeidet møter 140 tidligere straffedømte et 70-talls frivillige.

Her kan de møtes to og to eller i grupper. Aktivitetene er utviklet ut fra deltakernes egne ønsker og behov og kan være alt fra å se film på kino, dra på fisketur, lage mat, oppsøke offentlige kontorer, spille fotball til å ha en tryggere ramme rundt samvær med egne barn. Felles for aktivitetene nettverksarbeidet tilbyr, er at de i stor grad skjer i det offentlige rom. For det er dette rommet deltakerne har behov for å mestre. Tre ansatte sørger for administrasjon og for tilrettelegging for et best mulig første møte mellom frivillig og straffedømt.

Regjeringen varsler i Stortingsmeldingen «Straff som virker» at soningstilbud og ettervernsarbeid skal ha effekt: «Målet er ikke primitiv hevn, men straff som virker – som minsker sannsynligheten for nye lovbrudd. Det er hele samfunnet tjent med.»

Røde Kors tar ikke stilling til om en straffeutmåling er rimelig eller rettferdig eller om en løslatt etter soning i tilstrekkelig grad har angret eller gjort opp for seg. Røde Kors forholder seg til det enkelte menneskets humanitære behov, uavhengig av personens juridiske status eller strafferegister. Og det Røde Kors legger til grunn for sitt frivillige nettverksarbeid, er at sosial tilhørighet er et grunnleggende behov hos alle mennesker.

Samfunnsforskere internasjonalt understreker sammenhengen mellom deltakelse i frivillige aktiviteter og enkeltpersoners sosiale kapital. Sosial kapital er igjen avgjørende for politisk deltakelse, demokratiutvikling, folks tillit til fellesløsninger og utvikling av nye velferdsløsninger i samfunnet.

Norge og de andre skandinaviske landene har svært høy organisasjonsgrad. Men også her er sosial kapital ujevnt fordelt. Er du hvit, frisk, ustraffet, velutdannet og med god økonomi, er sjansene svært store for at du også har opptil flere organisasjonsmedlemskap. For grupper i befolkningen med lav status, er situasjonen motsatt. Nettverksarbeidet bidrar til å senke terskelen mellom det velorganiserte, vanlige livet – og alle som trenger nettopp det som er vanlig og det som bidrar til å skape orden og trygghet i livet.

En fersk evalueringsrapport fra Synovate konkluderer med at nettverksarbeidet til Røde Kors er et nyttig og nødvendig tillegg til det offentlige ettervern for tidligere innsatte. Rapporten peker på at samarbeidet mellom myndigheter og Røde Kors bør formaliseres, slik at nettverksarbeid etter soning kan bli en del av det samlede ettervernstilbudet også i andre deler av landet. Den utfordringen er Røde Kors innstilt på å ta, og er nå i dialog med Justisdepartementet og Kriminalomsorgen om en plan for slik utvidelse.

For frivillige organisasjoner er utfordringen å ta nye grupper deltakere og frivillige på alvor og åpne seg for nye utfordringer, nye organisasjonsformer og nye måter å drive arbeidet på.

For regjering og Storting er utfordringen å se både mulighetene og begrensningene som ligger i frivillig arbeid: Uten møter mellom mennesker og utvikling av sosiale nettverk, vil ikke politikerne lykkes i å holde folk friske, holde tidligere straffedømte utenfor murene eller holde avrusede unna nytt misbruk. Samtidig må politikerne erkjenne at all frivillighet bygger på at dette er møter folk selv velger å delta i. Derfor er det viktigste i en statlig frivillighetspolitikk at den fremmer kjernen i all frivillighet: Å gi folk mulighet til å møtes og gjøre noe sammen, fordi de velger det selv.