På langt nær dau

Men John McClane (Bruce Willis) har visse potensproblemer.

FILM: Han skal tilsynelatende aldri dø, John McClane. Og til tross for mindre hår enn noen gang tidligere, er det fremdeles krutt igjen i nevene og i magasinet til den innbitte og bitre politimannen fra New York.

«Die Hard» ble utropt til en av de beste actionfilmene noensinne da filmen hadde premiere i 1988.

19 år seinere regnes filmen fremdeles som en av de virkelig store innenfor actionsjangeren. I tillegg til å gjøre Bruce Willis til stjerne over natta, etablerte regissør John McTiernan og produsent Joel Silver en ny form for actionfilm, der handlingen utspilte seg i et avgrenset område, og der vold ble blandet med kjappe og vittige kommentarer.

Over til Washington ...

Men siden eneren har slagmarken eskalert for McClane, og han har beveget seg fra skyskraper, til flyplass, til New York. Og i denne episoden (kommer det forresten en 4.1?) føres enmannskrigen i Washington DC og staten Virginia. Det neste blir vel hele USA, samt Canada og Vest-Europa.

Uansett, ingenting virker stort nok for McClane – ikke engang Internett og cyberterrorister, som utgjør trusselen denne gangen.

Forårsaker kaos

Vi møter den aldrende og arbeidstrøtte politimannen idet han spaner på sin egen datter og hennes kjæreste.

Den tørrvittige «Die Hard»-komikken etableres med en gang. I neste øyeblikk får han et rutineoppdrag, der han skal på husvisitt til en datahacker, som står på dødslisten til en gruppe terrorister. Selvfølgelig kommer McClane til hackeren samtidig med terroristene, og selvfølgelig smeller det noe fryktelig. Herfra er «Die Hard 4.0» et eneste stort adrenalinkick, en actionfilm etter god gammel oppskrift, der dialog bare benyttes til å gi rom for nødvendige pustehull, og der en stor eksplosjon bare følges av en enda større. Hurra! Og til tross for at Bruce Willis er blitt 52 år gammel, fungerer han fremdeles overraskende godt som McClane.

Det som derimot ikke fungerer så godt er de Armani-kledde dataterroristene som ved hjelp av ultraavansert utstyr og valgdagsaktig grafikk, hacker seg inn i det amerikanske sentralnervesystemet og forårsaker kaos. Terroristenes drivkraft forklares egentlig aldri, og de framstår lite troverdige og utrolig usmarte til datagenier å være.

Uverdig lettvekter

Nå ja, plottet i disse filmene er av typen man skal ta med ei klype salt.

Men fra før har McClane måttet bryne seg på slemminger spilt av både Alan Rickman og Jeremy Irons, og årets motstander, spilt av Timothy Olyphant, blir derfor som en uverdig lettvekter å regne. Det virker i det hele tatt som om regissør Len Wiseman har vært mer opptatt av å filme stilige computergadgets enn å gjøre hovedslemmingen riktig tegneserieaktig ond. Og det glir i det hele tatt litt for enkelt og kjapt for McClane denne gangen.

Samtidig tar regissøren igjen det tapte på de halsbrekkende stuntene.

Og man kan ikke gjøre annet enn å fryde seg idet John McClane skyter ned helikopter ved hjelp av personbiler. All action selvfølgelig sedvanlig utført med et smil og en mine som får små barn til å grine. Yippee-ki-yay, muthafucker!