På lemenfart mot Gud

Litteraturviteren Eivind Tjønneland satte i forrige uke i gang en debatt om litteratur og kulturradikalisme. I denne artikkelen svarer Per Bjørnar Grande, førstelektor ved Høgskolen i Bergen.

En dårlig tid

  • Eivind Tjønneland hevder at den norske samtidslitteraturen er masochistisk og religiøs, og han fremhever den ateistiske kulturradikalismen som løsningen ut av uføret. Masochismen og, jeg vil legge til, narsissismen, er etter mitt syn en presis lokalisering av en tendens i norsk 90-tallslitteratur, en tendens som danner en kontrast til profilgenerasjonens aggressivistiske og politiske tendens. Jeg er likevel i stuss om Tjønneland mener en masochistisk forfattersynsvinkel eller et masochistisk dikterunivers. Tjønneland hevder at 90-tallsforfatterne er på lemenfart mot Gud. Problemet med lemenmarsjen mot Gud er at dette ikke bare er en tendens som beskriver norsk 90-tallslitteratur, men en tendens i en forfatters utvikling til alle tider. Man kan også hevde at religiøse strukturer er iboende i selve romanformen.
  • For det første er det vanskelig å skrive en god roman uten å ha avslørt sider av seg selv. De fleste romanene inneholder en avsløring eller en viss bekjennelse av tilstander en har befunnet seg i. Det er ofte slik at store forfattere har begynt med å skrive elendige romaner, romaner som er mer eller mindre fordekte forsvar av forfatterens ego. Dostojevskij, for eksempel, skriver sentimentale romaner fram til «Kjellermennesket» og Proust skriver et selvlegitimerende makkverk i «Jean Santeuil», inntil han avslører sin egen snobbisme og senkes ned til et nivå som setter ham i stand til å skrive mesterverket «På sporet av den tapte tid». Hvis en leser biografier om Proust og Dostojevskij, ser man at begge disse forfatterne gjennomgikk kriser som virket fruktbare i forhold til et fornyet forfatterskap, forfatterskap hvor den ene antyder og den andre bekrefter en transcendens. Denne utviklingen hos Proust og Dostojevskij er ikke særegne tilfeller; de tydeliggjør en utvikling som er typisk hos forfattere. Mange av de store romanene åpner opp for mulighetene til å finne et religiøst rom, og forfatterens egenutvikling minner mistenkelig om en omvendelse, hvor ydmykhet og selvoppgjør er kreative redskaper som kan forløse forfatterskapet.
  • Jeg er ikke ute etter å kristne romansjangeren, bare å vise paralleller til religionen. Og man kan gjerne kalle Garborgs forfatterskap, Ibsens forfatterskap, Tolstojs forfatterskap, Hamsuns forfatterskap, Camus' forfatterskap en lemenmarsj mot Gud. Til og med erkebohemen Rimbauds liv ble en lemenmarsj mot Gud. Kulturradikalisme vil aldri bety det samme til enhver tid. Tjønnelands kulturradikalisme minner meg om positivismens og profanhumanismens idealer på 1800-tallet. De er ikke ubrukelige redskaper i dag, men de funker mer som ideologi enn presis samtidsanalyse. Dessuten kan det vel knapt tenkes noe mindre kulturradikalt i dag enn å ramme gudstroen eller gudstroen i litteraturen {ndash} dette er nå foretatt for n-te, n-te gang siden 1789. Det mest radikale i dag tror jeg må være å beskrive virkeligheten så presist og så lite sensasjonspreget som ens virkelighet virkelig fortoner seg.
  • Truman Capote skriver i siste kapitlet av «Music for Chameleons» at han som forfatter har beskrevet de mest voldelige scener uten at det kostet ham noe særlig, men å skrive om det han virkelig trodde på, hans vei fram til Gud, å beskrive det på romanens premisser, gjorde ham usikker og famlende {ndash} som en gutt i verste pubertetskrisen på vei til et stevnemøte. Kanskje slike skjøre forsøk kan danne et utgangspunkt for dagens kulturradikalisme?

Delta i debatten i /ordskiftet!

DOSTOJEVSKIJ gjennomgikk kriser som fornyet forfatterskapet, og man kan gjerne kalle Hamsuns, som så mange andres, forfatterskap for en lemenmarsj mot Gud.