På leting

IDENTITET: Da jeg kom til Norge, lærte jeg ensomheten å kjenne.

Jeg har en gang hørt at mennesker som leter etter sannheten alene, og som blir borte i en annen verden på grunn av det, blir kalt dervesj i den muslimske verden.Når jeg satt på verandaen i hjemmet mitt i Lahore, så jeg ofte en gammel mann som vandret rundt i gata hele dagen kledd i et gammelt, skittent ullteppe og ingenting annet. Teppet var det eneste han eide i verden. Noen ganger snakket han med seg selv, mens andre ganger satt han lenge helt stille og tenkte, for så plutselig å bryte ut i bitter gråt eller skingrende latter. Han tigget ikke, men når han var sulten, stilte han seg foran tandoorien på den andre siden av gata og fikk mat av kokken. Når han hadde spist, ga han restene til hundene, hvis det var noe igjen. Noen ganger kom fattige mennesker og spurte om han kunne be for dem, men han sa ingenting til dem, og hvis de satte seg ved siden av ham, reiste han seg opp og gikk bort fra dem. Derfor ble jeg ganske overrasket da jeg en dag så en mann i pene klær sitte lenge og snakke med den gamle mannen. Dette skjedde flere ganger, og jeg hørte at det også hadde vært en kjent dikter der og folk i høye stillinger, blant annet en dommer. En dag fikk jeg vite at den gamle mannen også selv hadde høy utdannelse. Han hadde vært professor ved et universitet og hadde kone og barn og et stort hus. Men så skjedde det noe med ham som gjorde at han forlot alt dette og i stedet kom og satte seg på gatehjørnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG SATT OFTE og så på den gamle mannen og lurte på hvorfor han hadde lagt verden bak seg på den måten. Noen sa at han hadde lett etter Gud, og at det var fordi han ikke fant Gud at han hadde blitt slik. Andre sa at han hadde funnet Gud, og at det var det som hadde gjort dette med ham. De trodde han ville skjule noe for oss. De mente at han hadde gjort seg skitten og stinkende for at ingen skulle nærme seg og spørre om svaret han fikk av Gud. Det ble også sagt at han hadde gått for langt på leting etter Gud, og derfor hadde mistet vettet. En dag tok jeg mot til meg og gikk ned til den gamle mannen selv for å snakke med ham. «Kan De fortelle til meg også,» spurte jeg, «for også jeg er på leting etter noe. Kanskje jeg kan få hjelp av Dem.» Men svaret skuffet meg. «Hvis jeg hadde hatt noe å gi deg,» sa han irritert, «så hadde jeg ikke vært slik. Jeg har ikke noe til deg. Lev som andre. Ikke prøv å lete i mørket. Du kommer til å ødelegge deg selv. For de som leter i mørket, kommer sjelden tilbake. De som klarer seg, blir ødelagt for livet. Se på meg, jeg gikk for å lete etter sannheten. Jeg ville utrydde fattigdommen. Jeg prøvde å finne ro for menneskene. Se hva letingen har gjort med meg. «Hvorfor er verden slik? tenker jeg. Men hva så? Blir ikke sluttresultatet det samme? Det er dette spørsmålet som har ødelagt meg. Hjertet mitt er merket for livet. Nå føler jeg menneskenes sorg, og det piner meg. Jeg ødelegges av denne pinen.»

DEN GANGEN skjønte jeg ikke helt hva han mente. Jeg tenkte at mennesker burde leve sammen med andre mennesker. Hvis alle mennesker tenkte som ham, ville alt være nytteløst. Da vil alle sitte med risbollen sin foran tandoorien, men det ville ikke komme noen kokk. Dessuten klarte han ikke å få en vanlig person til å føle det samme som ham eller forstå hvorfor han begynte på denne ferden, og hvordan han tenkte. Hvis han ikke klarte å få noen til å forstå, hva var da vitsen med alt sammen? Jeg hadde mange spørsmål, men fikk ikke ro av svarene hans. Da jeg kom til Norge, lærte jeg ensomheten å kjenne. Jeg hadde mye tid. Da begynte jeg å tenke at jeg også ville gjøre som dervesjen, jeg ville finne Gud. I lang tid hadde menneskene drept hverandre i Guds navn, og jeg ville få en slutt på det. Jeg ville si til Gud at mennesker av samme kjøtt og blod slåss i ditt navn, alle vil forbi hverandre, og alle er oppslukt av penger. Jeg ville si alt jeg bar på i hjertet. Jeg ville gråte foran ham og spørre hvordan jeg skulle forklare menneskene at de skulle slutte å slåss i hans navn.

PÅ LETING etter Gud har jeg lest mange bøker om de forkjellige religionene. Jo mer jeg tenkte på religion, jo mer nedbrutt ble jeg. En gang kom jeg i en spesiell tilstand, det var mye bråk rundt meg, og det føltes som om jeg var beruset uten å ha tatt noe form for rusmidler. Hodet føltes tungt, og øynene mine fulgte menneskene som gikk omkring uten stans. Jeg svevde rundt i lufta når jeg drømte, og våknet overrasket tilbake i senga igjen. Jeg hadde lyst til å spørre folk hvorfor de løp rundt og rundt, og hva som var målet med alle bevegelsene deres. Når jeg var på jobb og det var pause, satt de andre i kantina og snakket. Jeg gikk til et tomt rom og satt stille med tankene mine. Folk trodde jeg var gal. Jeg ville fortelle dem at den de ba, fastet og reiste på pilegrimsreise for, han ville jeg snakke med. Hvis noen tigget i hans navn, ville jeg gitt dem alt, jeg var til og med villig til å gi dem klærne på kroppen min og dra ut i jungelen kledd i et pledd på leting etter ham.

DA TENKTE jeg på at dervejsen hadde rådet meg til å ikke gå for langt, ellers ville jeg miste meg selv. Jeg måtte prøve å leve med mennesker. Etter nøye overveielser bestemte jeg meg for å gå fra pleddet, for i pleddet er man fortapt. Etter dette prøvde jeg ikke lenger å lete etter Gud. Men i dag når jeg skriver om dervesjen, har jeg en underlig følelse inni meg, hånda mi fører pennen selv, og det virker som jeg mister grepet på alt omkring meg. Det er en underlig følelse når jeg skriver om denne verden.