på liv og død

Kristenpunkerne Silver vil slå ihjel frustrasjon med aggresjon på debutalbumet.

- DET HANDLER OM

liv og død. Når man har levd lenge nok, begynner man å tenke på døden, sier Emil Nikolaisen (26). I tillegg til å tenke på døden, er han trommis og låtskriver i punkrockbandet Silver.

- Vi har jobbet veldig mye med tekstene nå. Jeg og broren min har holdt på med dette siden vi var små, vi har funnet fram til noe nå, sier Emil. Han har intense øyne og mye luft i stemmen. Den snakker overbevisende. Vil få fram at:

- Det er ikke en drøy påstand å si at dette er en plate for norsk rockehistorie.

- Den er rå og samtidig fylt med nesten usynlige nyanser.

FEM GUTTER LIGGER

og ler i en dobbeltseng på et hotell i midt-Norge. De ler, fordi de bare er omtrent 20 år gamle og tror de har fått alle drømmene sine oppfylt allerede. Og kan de egentlig tro på sånt? At de skal bli rockestjerner. At de skal leve av det de elsker: Å spille. Men for guttene i den svære senga er det mye som tyder på at verden faktisk ligger for deres føtter. I hvert fall Norge. Dagen før spilte de på by:Larm, utstillingsvinduet for nye norske band. Etter det er de blitt oppringt av nesten alle store norske plateselskaper, de har fått en sekser i Dagbladet for konserten og akkurat nå snakker alle om dem: Silver.

- Vi trodde vi skulle bli stjerner. Akk, så feil kan man ta, sier den svenske bassisten i bandet, Peter Larsson (22). Først nå, tre år etter by:Larm og latteren i dobbeltsenga, kommer det første albumet til Silver. «The White Diary» heter det, og blir gitt ut på et lite dansk selskap med mye rockecred.

- Vi ble spydd rett ut i det. Ja, vi ble hypa, ja. Det er rett ord. Men vi var ikke klare, sier Peter. Han er veldig tynn og alvorlig og mørk rundt øynene.

Både Askil Holm og Johndoe, som har hatt lignende suksess på by:Larm de siste to årene, utnyttet hypen til kontrakter og videre platesalg. Men var Silver interessert i kontrakt? - Hm, kanskje, svarte Silver på forespørslene den gangen. Plateselskapene sa også hm, kanskje vi vil ha dere, og kanskje særlig hvis dere gjør sånn og sånn. For eksempel spiller noen obskure coverlåter. Det ble aldri noe platekontrakt den gangen. Og det er Silver glade for nå, de sier det igjen og igjen: At det ikke hadde blitt bra nok. Modent nok. Raffinert nok. Kritikerne overdrev hvor gode de var den gangen. Men nå derimot.

- Nå gleder vi oss sinnsykt, sier Ivar (25) og rister med armbåndene når han sier «sinnsykt». Han er vokalist og broren til Emil.

- Forskjellen er at nå er vi klare for en hype. Nå er vi blitt gjennomtenkte , sier Emil.

For etter opphausingen på by:Larm har det vært mye tenking i Silver.

- Noen stakk rett i skogen for å tenke, sier Ivar.

- Jeg stakk til Roma, sier Peter og klør seg på kneet, gjennom hullet i buksa.

MEN SILVER HAR IKKE BARE

tenkt i skogen, de har også spilt mange hundre konserter og vært på turne med Turboneger. Og vært blakke. Ivar tar den siste røyken fra en pakke han nettopp bomma av manageren sin.

- Har dere andre verdier enn band flest?

- Ja, det har vi nok, sier svensken. Han stakk fra gamlebandet og kjæresten i Sverige for å spille i Silver. Nå piller han på neglene sine.

- Mange band skriver ikke ut fra sine egne liv, men ut fra livet til Guns\'n Roses. Min musikk og mitt image er fra livet mitt. Ikke Axl Rose sitt, sier Peter.

- Og jeg spiller ikke i band for å ha det gøy. Det kan virkelig være den store forbannelsen for meg. Hvordan kan folk ha et avslappet forhold til det? Det er jo til tider grusomt, sier Emil.

- Han kan ikke leve en dag hvis han ikke får noe ned, sier broren hans.

- Men det er drittfett å spille i band, det er ikke det han mener, sier Peter.

EMIL FORKLARER HVA

han mener mens det skumrer ute. Bare en vifte i veggen høres, rullingslukta blir ikke borte av den grunn. Kaféen er brun, og de tre guttene i Silver har fått spørsmål om hvor svarte de egetlig er.

- Vi har på ekstremt vis mange mørke sanger, sier Emil.

- Jeg sg tror vi har det i oss. Vi er ikke stolte av det, men vi har det, sier Peter.

En av sangene på den nye plata heter «Black, Black Diary». Det er visst en slags oppsummering av Ivars dagbok de siste åra.

- Det farlige er å stenge det mørke nede. Eller ikke gjenkjenne det. Men det er ikke destruktivt. Vi slår i hjel frustrasjon og depresjon med mer aggresjon, sier Emil.

- Finnes Satan?

Viftelyden er alene igjen.

- Det onde eksisterer. Satan, det onde, finnes. Ja, klart, sier Emil. Snakker sakte.

- Men dette blir litt for drøyt. Det er vanskelig å snakke om dette. Vi vil at folk skal få det gjennom plata. Og at de skal lese tekstene, sier Emil.

Det er han og Ivar som står for musikken og de fleste tekstene.

- Vi har tenkt på de samme tingene siden vi ble født. Det har vært veldig spesielt. En styrke, sier Emil.

- Uten tvil, sier Ivar.

- Jeg vet åssen han fungerer, sier Emil og ser på broren.

- Vet åssen jeg må lage sangene for at han skal synge dem mest mulig raffinert.

Brødrene Ivar og Emil har vokst opp på Moi, et lite sted utenfor Flekkefjord, midt i bedehusland. Familien Nikolaisen hadde sju barn og noen av dem spilte pønk, men var like fullt kristne som få.

- Vel, vi har lagt bak oss hva folk tenker om oss. Men de fleste visste nok i hvert fall hvem vi var.

- Hvorfor?

- Fordi vi var som vi er, sier Emil og smiler.

Kanskje det er sminken. Han og bror Ivar har brukt den lenge: Den svarte eyelineren.

- De har funnet ut at jeg er best i Norge på eyeliner, sier Ivar. Snart skal han på P3 for å ha et radiokurs i eyeliner. Emil begynner å snakke om at kosmetikk kanskje er en konkretisering av de mer overfladiske sidene til menneskene. At det kanskje er derfor Silver sminker seg.

Ivar avbryter.

- Jeg kjører sminkepakka fordi det er fett. Stæsj. Det er kunst. Samtidig er det jo litt sprøtt.

Ofte tenker jeg: Jeg burde slutte å bruke sminke, komme meg videre.

- Men så?

- Jeg tar hver dag som den kommer, sier Ivar, og øynene med mye svart rundt, er rastløse.

- JA, VI ER KRISTNE.

Alle sammen, sier Peter. På en konstaterende måte, en innrømmelse med punktum bak, som ikke skal friste til flere spørsmål. Men de kommer jo.

- Dere er lei av å snakke om det?

- Vi er lei av å snakke om det som om det skulle være en gimmick. Det er alvorlig for oss. Ikke en merkelapp som en journalist bare kan sette på oss.

For Silver er blitt kalt et kristent band. Eller enda verre: «Jesusrockere». Det liker de ikke.

- Det betyr så mye for oss at vi ikke kan snakke om det i et intervju.

- Kunne det vært med folk i Silver som ikke er kristne?

- Vanskelig å si. Men det hadde jo gjort noe med den familien vi har, sier Emil og smiler.

- Det er spesielt det vi har sammen.

De virker ganske samkjørte.

- Det er lett å glemme å sette pris på det vi allerede har oppnådd, sier Ivar, og forteller hvor stort det var å spille på So What først gang. Så var det Quart og turnéen med Turboneger og nå.

- Vi må ikke glemme å være takknemlige.

- For dette er jo et sytesamfunn. Vi har valgt å være blakke.

- Den norske staten er ikke så rævva som folk vil ha det til. Vi er ikke no sånt hetse mot staten-band. Å komme i 2004 å protestere mot kongehuset...

Så blir Silver enige om at de er mentalitets -kritiske mer enn samfunns -kritiske.

- Tomheten er dette livets største problem. Folk er overfladiske og har et overfladisk syn på sine medmennesker, sier Peter.

- Tekstene våre er deprimerende, men dødsens ærlige. Ærlighet må strømme gjennom, sier Emil.

Han er opptatt av medlidenhet. Tror det høres cheesy ut, særlig innenfor rockeverdenen.

- Hvis å tenke sånn er et nederlag, får jeg heller ta det.

Albumet til Silver slippes mandag.

<B>DET INDRE: Silver er blitt kalt glamrockere. Men skinnet bedrar. Det er det indre som teller for disse gutta. Ivar Nikolaisen «Blanco Summer» er vokalist og frontfigur.