På livets landevei

Sørstatsrealisme om fattig uskyld i møte hard og het asfalt.

BOK: Litteraturen forteller oss at livet er hardt og hett i de amerikanske sørstatene. Faulkners etterkommere er stadig trofaste i den litterære sjangeren som byr på realisme fra white trash-befolkningens miserable liv i trailerparkene. Skitten realisme eller «grit lit» kalles stilen som teller navn som Richard Ford, Barry Hannah, Cormac McCarty og Larry Brown. Larry Browns nyeste roman, «Fay», er en reise gjennom bølgende åkrer i det indre Mississippi og ned mot boblende het asfalt, veikroer, bensinstasjoner og strippebuler langs Golfkysten. Det er 17-årige Fays reise fra fattigdom og uvitenhet til streetsmart brutalitet. Avstanden er kort, men reisen er lang.

Menn i biler og i barer skal plukke opp Fay på hennes reise mot Biloxi -   eneste Mississippi-byen hun har hørt om -   og det skal ikke gå dem vel. Bare én har gode hensikter; politimannen Sam Harris som vet hvilke ulver som jager der ute. Han plukker henne opp, tar henne med hjem til kona og sammen lar de henne fyllet tomrommet etter en datter som er drept i en bilulykke. Omstendighetene -   i sørstatsmytologien dreier det seg om alkohol og våpen -   vil at Fay må flykte fra sin eneste trygge havn.

Perspektivet i romanen veksler mellom Fays flukt, Sams lengsel og leting etter henne og klipp fra brutaliteten i asfaltørkenen, representert ved Aaron. Han er en muskelbunt på dop, utkaster på en strippeklubb og fusker i pornofilmfaget. Fay søker nødhavn hos Aaron, men hans beskytterevne grenser mot det hyperaktive.

Romanen utvikler seg som en roadmovie -   med stadig raskere perspektivvekslinger -   mot en konfrontasjon man instinktivt forstår vil bli blodig. Den er dramaturgisk velsmurt, som en såpeopera hvis heltinne er en eiegod pike fra underklassen som påføres gjentatte skrubbsår i møtet en fæl virkelighet. Det dreier seg om en verden styrt av kåte menn og mettet med detaljer om fisketurer, dødsulykker på landeveien og mokasinslanger som kveiler seg i brakkvannet. Sånn sett er boka det amerikanerne kaller en «pageturner» med et pluss for autentiske miljøskildringer. Men realisme er så mangt, og innenfor denne sjangeren finnes det forfattere som er språkkunstnere. Larry Brown er ikke det.