På med sokkene

Gapet mellom hvordan eldre ønsker å bli behandlet og hvordan vi behandler dem.

Sigrid gråter seg ned i lakenet. Hun lengter etter mannen sin. Pleierne noterer: «Ingen avføring i dag. Udefinert klaging. Skyldes magesmerter?»

Sigrid er 80 år. Ingen vil finne på å spørre henne om gråten skyldes kjærlighetssorg, lengsel etter mannens hender. Hun er da ingen tenåring lenger. En tenåring med himmelstormende glede og bunnløs sorg. Når Sigrid skyver vaskevannsfatet på gulvet og det virker vanskelig å oppnå kontakt med henne, må det være fordi det var litt rødt i bleia i dag.

Tilskudd

Det er ikke første gangen den totale mangel på korrespondanse mellom et levende menneskes behov og omsorgssamfunnets effektivitetskrav blir skildret.

Vallersnes' debutroman er likevel et velkomment tilskudd fordi hun langt på vei behersker en vanskelig form der Sigrids fortid og nåtid inngår i et poetisk hele, avbrutt av bevisst kontradiktorisk realisme når pleierne noterer sine observasjoner.

Hvem er de?

En gang imellom blir det overtydelig, en gang imellom har forfatteren problemer med å trenge igjennom tåka som tetner i Sigrids hode når hun dag etter dag er alene med sine tanker. Men i det store og hele når de korthogde setningene fram. Ingenting flyter over sine bredder her, ordene er viktige, på sin plass.

Sigrids sorg og lengsel avbrytes bare når fremmede plutselig kommer for å ta på henne sokkene. Eller for å be henne senke skuldrene og huske å drikke vann. Hvem er de? Hun vil fortelle dem noe, noe om livet sitt. De spør: «Skal jeg ta på deg skoene også?»