På med spander- buksene, Tromsø!

Tromsøs OL-komité bør forberede seg på å ta i mot IOC. Kommunens kasserer kan regne med overraskelser.

I 1992 UTGA

Vyv Simson og Andrew Jennings ut boka Ringenes Herrer, en granskning av Den internasjonale olympiske komité (IOC). Etter utgivelsen ble forfatteren Jennings overveldet av responsen, fra betinget fengsel i Sveits til nye opplysninger om IOC' opptreden. Den olympiske pengemaskinen var innblandet i bestikkelser for å vinne gullmedaljer, sex-skandaler, dopingtester som var holdt skjult og et jet-setliv som bare feterte film- og fotballguder kan konkurrere med. IOC benyttet også fondsmidler for å kjempe om Nobels fredspris. Mens unge utøvere nærmest ofret livet for å kvalifisere seg til lekene, reiste IOCs om lag 100 delegater rundt som kakser og snyltere på mulige vertsbyer.

Hvis vi snur blikket tilbake mot 1994 og OL på Lillehammer, «Det beste noensinne», husker vi ikke bare seiersrekken. Vegard Ulvangs kontante kommentar i TV2 til IOC-presidens Samaranch fortid og fortsatte sympati for fascisten Franco viste at vi hadde med noe mer enn en skiløper å gjøre:

«Jeg synes det er ille, og kanskje ikke idretten som bevegelse verdig. Norske idrettsledere burde i større grad prøve å gå aktivt inn for å gjøre noe mer med selve organisasjonen, ikke hele tiden forsvare både ham og den olympiske bevegelse. IOC burde få en helt annen, demokratisk oppbygging.» Hva mange ikke kjenner til, er IOC-generaldirektør Francois Carrards svar: «Han (VU) kan også takke IOCs olympiske leker for sin berømmelse og posisjon.» Det norske IOC-medlemmet Olaf Poulsen fulgte opp og mente Ulvang burde trekke seg fra åpningsseremonien. Dagbladet spurte 10 000 lesere om hva de mente, men bare 5 pst. støttet Poulsen. Samaranch ble så forbannet at Kong Harald måtte gripe inn. Etter som IOC-monarken elsket å opptre sammen med kongelige, roet han seg ned da Kongen inviterte Samaranch og frue til en middag med dronning Sonja som vertinne.

JOHAN OLAV KOSS

hadde også sitt å fare med i dette OL. Etter at han vant gull på 1500, donerte han pengepremiene til Lillehammer Olympic Aid og oppfordret andre til å gjøre det samme. IOC ble begeistret, og Samaranch markerte dette med å dra fluksens til krigens Sarajevo. Verdenspressen var varslet, Samaranch ville ha våpenhvile, reisen ble en triumfferd og den fredselskende lederen for bosniaserberne, Radovan Karadzic dukket ut av bunkersen: «Vi har kommet til enighet om en olympisk våpenhvile som kan være begynnelsen på en varig fred.» Deretter feiret soldatene hans freden med å skyte en granat mot markedet i Sarajevo, 68 ble drept og mange såret.

Lillehammer OL ble en seier, ikke bare for norske utøvere, også for frivillige og publikum som heiet på alle. Men de norske IOC-lederne sviktet da organisasjonen senere skulle debattere reformer under hundreårskongressen i Paris. Samaranch forbød diskusjon om noe så simpelt som reformer, og de norske var tause som østers. Det viste seg forøvrig at IOC bare bevilget 1/5 av hva Koss hadde gitt. I Bosnia kunne Samaranch la seg avbilde mellom graver og kors.

Holdningene til Ulvang og Koss var sterk kost for de olympiske monarker. Men det olympiske reisefølget fortsatte mot nye mål, inspeksjoner av olympiske kandidatbyer, nye festforestillinger, nye lunsjer, strippeshow og barbesøk. IOC-medlemmene reiser ikke alene, de har med sine fruer, barn og sekretærer. Dette har ikke minst svenskene fått erfare. Få vet mer om olympisk sjikane enne Lars Eggertz, politikeren og forretningsmannen som to ganger har forsøkt å få OL til Falun. Han har lært leksen om hvor viktig det er at verten lefler med IOC, bespiser og bedrikker medlemmene til de blir svimle. Jennings: «Regningene, kvitteringene, den hemmelige korrespondansen, bevisene på tuskhandel og korrupsjon gjemmes vekk for alltid.» (s. 114).

SVERIGE HAR SØKT

to ganger på 1960-tallet, to ganger på 1970-tallet og forsøkte også i 1984. De ville bruke alt eksisterende Falun-anlegg, noe IOC ikke ble imponert over slik at Sarajevo fikk lekene. Sverige søkte også om OL 1988, men tapte med 31 mot 48 stemmer, nå for Calgary. Svenskene skulle gå på limpinnen nok en gang, i kampen om 1992-OL. Faluns komité krummet nakkene, og Kong Carl Gustaf kunngjorde byens kandidatur under Sarajevo OL i 1984. Nye IOC-runder, i Addis Abeba, Taipei, Bankok, Mexico City, i Lisboa, Budapest og Bahrein. Nye lunsjer, store middager, lange nattedrinker. De kongelige stilte opp for Sverige under Los Angeles-lekene i 1984, Samaranch lot seg fotografere sammen med dem mens han foldet ut Casanova-smilet og sa til Eggertz: «Dere har svært sterk støtte fra deres kongelige familie.»

Falun rustet seg til det avgjørende slaget. I 1985 ankom 35 IOC-delegater den mulige OL-byen i charterfly med ektefelle, barn og andre som ville boltre seg. Besøket i Falun ble innledet på en fredag med middag der Carl Gustaf og Silvia var verter. To av delegatene kjedet seg alt neste morgen, og dro videre. Lørdag kunne delegatene inspisere alpinbakkene i Åre fra helikopter. Alternativet ble likevel forertrukket av flere: shopping, sightseeeing og golf. Senere på lørdag ble celebritetene fløyet til Stockholm og innlosjert på byens flotteste hotell. Før gallamiddagen var det båttur i Stockholms skjærgård, med 11 vertinner som oppvartet gjestene. Søndag morgen måtte Eggertz drive krisepsykiatri; en av vertinnene var blitt utsatt for en viss «Herr Klåfinger». Da verten senere skulle stå for regningene, oppdaget han at en av medlemmene hadde invitert seg selv med kone en ekstra uke på Grand Hotel. Et medlem fra Swaziland benyttet uten hell sverigereisen til å skaffe sønnen universitetsplass, fortrinnsvis i velrennomerte Uppsala. Senere skulle det vise seg at alle OL-byene hadde fått samme henvendelse. Spillet fortsatte med IOC-generalen i hovedrollen, mer bak enn foran kulissene. Nye IOC-konferanser, reiser, inspeksjoner, middager med konger og lorder. Den tålmodige Eggertz ante hvor det bar. Da 1992-lekene som de var lovet, ble kunngjort, fikk Falun kun 11 stemmer, Albertville fikk 51 og lekene. Det ble sølt bort 100 millioner dollar av 13 søkerbyene på Samaranch og Co for dette året. Eggertz hadde det ikke bra. Det viste seg etter hvert at «Herr Klåfinger» hadde jobbet hardt for Falun og drevet jakt på tre av vertinnene. Etter å ha blitt avvist av to, prøvde han seg i heisen på den tredje. Lenge ble det visket om denne spesielle søknaden: «Jeg skal stemme for byen din hvis du tar av deg klærne.»

Eggertz var nå forbannet, og meldte fra til IOC. Men «Herr Klåfinger» fortsatte ufortrødent arbeidet for den olympiske idé. Samaranch ble også rasende, ikke på sin medarbeider, men på Eggertz som ville sverte IOC! Svenskene ble beskyldt for å være dårlige tapere.

SIDEN TROMSØ HAR

lagt ut på OL-reisen, må byen være forberedt på litt av hvert. Selv om den nye IOC-presidenten Rogge skal ha forsøkt å rydde opp i gammelt rot og få skjelettene ut av skapene, handler det om en seig kultur. Tromsø-ordføreren som skal representere og betale for sin del av gildet, kan ikke vinne bare ved hjelp av kaffe og rundstykker. Kanskje er det en idé å rasjonere litt på lovnader om ishochkeyhaller og passe seg for de store ord. Dette skal nok bli kostbart for gjeldstyngede Tromsø. Handelsstanden bør nok kjenne sin besøkelsestid og fiffe opp barer, restauranter og boutiquer før IOC-sekretærene og -fruene lander. Mange IOC-delegater lytter til dem før de hever armen under avstemningene. Kommunekassereren bør straks starte med å legge noe til side. Vi formoder at IOC lander vinterstid. Det skal mye til for å veie opp for en sur dag med balsfjordvind.

Litteratur: Einar Odden: Idrettens lakeier. Om sportsjournalister, makt og penger. Forum Aschehoug 1997.

Vyv Simson & Andrew Jennings: Ringenes Herrer. Scanbok - Hjemmet 1992.

Andrew Jennings: Det reisende kongedømme. Dam & Søn AS. 1996.