NOBELDAME:  Alice Munro blir kalt vår tids Anton Tsjekhov, men omtales som kvinnelig forfatter. Likevel er det i hvert fall én mann som leser henne. Foto: Derek Shapman / EPA / NTB Scanpix
NOBELDAME: Alice Munro blir kalt vår tids Anton Tsjekhov, men omtales som kvinnelig forfatter. Likevel er det i hvert fall én mann som leser henne. Foto: Derek Shapman / EPA / NTB ScanpixVis mer

På menns nattbord

Hvorfor leser ikke menn kvinnelige forfattere? På Twitter fikk «Bokdama» svar, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Da den kanadiske forfatteren Alice Munro fikk Nobels litteraturpris sist uke, intervjuet NRK forfatteren Jens M. Johansson. Han hadde et foto av Munro over skrivepulten sin til inspirasjon, og var en stor beundrer.
Det er han ikke alene om blant forfattere, men det gikk likevel fram at dette var noe uvanlig. En mann som leste en kvinnelig forfatter.
Johansson jobber for øvrig til daglig i Dagens Næringsliv, hvor spalta På nattbordet har versert i et par tiår bakerst i avisa. Markedssjef i Cappelen Damm, Anette Garpestad, trakk fram spalta i en kronikk her i avisa nylig hvor hun spurte hvorfor litteraturen er så kjønnsdelt; blant annet hvorfor mannlige anmeldere bare anmelder mannlige forfattere og hvorfor menn ikke leser kvinnelige forfattere.

Etter å ha lest spalta systematisk i to uker konstaterte hun at ingen menn leste kvinnelige forfattere. Kvinner leste derimot forfattere av begge kjønn.
Det har ikke forandret seg siden spalta startet, da På nattbordet var min første oppgave som ung journalist. Næringslivets menn leste stort sett fagbøker, biografier og påfallende ofte Hamsun om igjen. Det siste mistenker jeg var en hvit løgn, særlig fra han som hadde «På gjengrodde marker» som favoritt. De få som trakk fram en kvinnelig forfatter, la skyndsomt til at den hadde han fått anbefalt av sin kone.

Garpestad, som går under navnet «Bokdama» i sosiale medier, spurte menn på Twitter om hvorfor det er slik og fikk ulike svar. Noen av dem var gjenkjennelige fra debatter om såkalt kvinnelitteratur; kvinner skriver om kvinnetemaer. Det nære. Det private. Følelser og sånn. Det burde jo også utelukke en mann som Karl Ove Knausgård, som er bejublet for å skrive om nettopp det i nær sagt det uendelige, men altså fra et mannlig perspektiv som er universelt.

Likevel kan vi ta for gitt at også Knausgård har flest kvinnelige lesere, simpelthen fordi kvinner leser langt mer skjønnlitteratur enn menn gjør. Jon Michelet sier for eksempel at den typiske leser av hans barske helteepos om krigsseilerne, er ei datter av en krigsseiler. I bokklubbenes storhetstid var 80 prosent av medlemmene kvinner.

Forklaringer på hvorfor er konvensjonelle. Alt fra gutters svakere leseferdigheter til at skjønnlitteratur er feminin i sin kommunikasjonsform, mer abstrakt enn konkret og faktabasert. Menn vil ha action, de vil underholdes, de vil ikke sitte i ro. De vil ikke prate om følelser, langt mindre lese om dem.
Svarene bokdama fikk på Twitter gir et mer nyansert bilde. Menn som leser mye, leser også kvinner. Dermed er det fristende å konkludere at næringslivets menn leser lite skjønnlitteratur, heller ikke av menn. Det er kanskje ikke tid mellom jobb og trening til Birken, eller de har aldri lært seg å lese.
Mange har opp gjennom åra gjort narr av spalta som et bevis på at næringslivsfolk er endimensjonale og kulturfattige, men spalta reflekterer vel helst at det er mange menn som intervjues. Menn leser mindre, enten de er på toppen av samfunnet eller på gulvet.

Kan det hende at det er selve boka det er noe i veien med? Altså omslag, form, tekst? Spør Garpestad og foreslår at kanskje menn vil lese mer på lesebrett som til en viss grad er interaktiv, søkbar og har muligheter til å slå opp ord og referanser. Menn liker teknologi. De liker å trykke på knapper.
I så fall betyr det at det ikke er innholdet i bøkene som stenger menn ute. Det er en fascinerende tanke, men jeg er i tvil.

En av høstens store leseopplevelser for meg er Cecilie Engers «Mors gaver»; om ei datter som etter at mora havner på sykehjem med alzheimer, rydder i barndomshjemmet og kommer over moras gavelister gjennom 40 år.
Hver gave og mottaker er sirlig nedtegnet og forteller historien både om tida de ble gitt og familiens liv.
Ville det være ei bok menn griper til i bokhandelen? Skrevet av en kvinne, om en syk mor, om familiers innfløkte bånd og hemmeligheter?
Jeg tror dessverre svaret er nei. Selv om historien er universell, er det for mange markører som forteller at boka er en refleksjon over kvinneliv som ikke er det.

Av samme grunn havner kanskje heller ikke Alice Munro på mange menns nattbord, tross at hun skriver noveller, en sjanger som skapt for lesebrettet. Det er bare å laste henne ned og trykke les.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook