På nødrim

Norsklærerne river seg i håret, og musikalsk er tidenes første trancealbum på norsk rett og slett drepende kjedelig.

Les flere musikkanmeldelser. CD: Dette er faktisk norsk musikkhistorie. Under artistnavnet Dina ga attenåringen Caroline Kongerud fra Nordstrand i Oslo i vår ut den første norskspråklige trancelåta noensinne. «Bli hos meg» ble ikke bare en massiv russehit, den klatret også helt til topps på VG-lista.

Likevel er det lite sannsynlig at Norsk språkråd gnir seg i hendene av at Dina på debutalbumet slår et slag for morsmålet.

Dina er ingen Herbjørg Wassmo. Albumet er en studie i nødrim, og det særlig av jeg/deg/meg-sorten.

Som forresten også rimer på «vei», får vi etter hvert vite.

I velkjent trancetradisjon er vokalen distansert og kjølig. «Bli hos meg» har tydeligvis fungert som en oppskrift for resten av albumet, og på låten synger hun blant annet

«Det var alltid du og jeg
sammen på vår vei»
.

«Fortapte drømmer» er det derimot

«Jeg svever over folk og fjell...
under meg
ser jeg deg
stride på din vei»
, og på «Fri meg nå» er det «Nei
gå den vei
som er ment for deg».

Jeg kan se for meg et lærerværelse fullt av norsklærere som hadde hutret i røykejakkene sine om de hadde fått en av disse tekstene levert til tentamen. OK, så er det ikke akkurat uvanlig at trancetekster er trivielle. Det blir bare så mye mer tydelig når det synges på norsk. «Dina» begynner med en trancepastisj over følsomme spanske gitarer à la Enrique Iglesias. Ettersom det virker som om alle låtene er produsert etter samme mal, blir albumets simplistiske og forutsigbare låtstrukturer etter hvert drepende kjedelige og pinlig banale. Det er som om albumet roper etter helårsruss uten musikalsk dømmekraft.

DREPENDE KJEDELIG: Norsk språkråd gnir seg nok ikke i hendene over tekstene på Caroline Kongeruds nye CD «Dina».