På opera i Hanoi

HANOI (Dagbladet): Dette må være operaen! Den elegant slottsgule bygningen for enden av Trang Tién-gata kan simpelthen ikke være annet enn et operahus. «Nhä hat ls'n» står det på gavlen, men øyet fastslår uten videre at det dreier seg om franskmennenes Hanoi-opera, bygd ca 1890.

Spiller de der? Og har de billetter?

Ja visst. For en pris av 40 kroner får vi orkesterplass til Offenbachs «La vie parisienne», en tåpelig fin-de-sihcle-operette fylt av galanterier og forvekslinger, og kan sånn sett glede oss til en nostalgisk kolonikveld med fransk kultur i indokinesisk kontekst.

Men når teppet går opp, viser det seg at dette langt fra er et ironisk fransk gjestespill på tvers av historien. Forestillingen synges på vietnamesisk og framføres i dypeste alvor av operaens eget ensemble. Det glinser i flosshatter og bruser i toaletter, mens smørtenorene gjaller, og grisetter og sparkepiker jobber energisk i førti graders tropevarme, alt for å legge det hele så nær som mulig til 1880-tallets Paris.

  • Publikum følger andektig med, og lar seg knapt affisere av moskitosvermene som etter hvert samler seg oppunder taket av salongen. Mens orkesteret smatrer i vei med en ildnende cancan i hurtig 8/8 takt skjener et svært, summende insekt i sikksakk over hodene våre før det klasker mot orkestergraven. Konteksten er utvilsomt lokal. Men det enser ikke tilhørerne. De ser ikke ut til å oppleve dette ironisk i det hele tatt, men betas av forestillingen som - ja, et genuint kulturuttrykk.
  • Og hvorfor skulle de ikke det? Hvorfor skulle det være noe mer ironisk over Offenbach i Hanoi enn over Edith Piaf på Det Norske Teatret? «Mine damer og herrar! Tak vel imot Sporven!» «Å jau mylord.» Hva annet er vel scenekunst, enn å plante uttrykk fra én kultur til en annen, så seriøst og ordentlig som mulig, skjønt alltid slik at en utenforstående vil kunne smile av resultatet?
  • På scenen glir nå det ene elegante tablå over i det andre. Dører åpnes og vakre pariserinner gjør overraskende entreer, mens nervøse ungkarer dytter tidligere besøkende inn i skap. Det sies ustanselig «Å kjære, er det deg» på vietnamesisk, og publikum humrer. Handlingen, hvis man kan kalle den så, går mot et klimaks av en duett mellom de to som til sist finner hverandre - han i ulastelig sjakett, hun i fjærpynt og kjole med splitt opp mot navlen - du og jeg, i denne natt.
  • Ja kulturens veier er uransakelige. Tidligere på dagen har vi studert det enorme Revolusjonsmuseet i Hanoi, og konstatert innflytelsen fra moderne fransk utstillingsteknikk i denne storslagne forherligelse av Ho Chi Minh og kommunistpartiet. Noen dager før, i Phnom Penh, har vi sett hvordan det nasjonale minnesmerket over Røde Khmers forbrytelser, Tuol Sleng-museet, er blitt til med tydelig hjelp av eksperter fra DDR. Rimelig nok at kambodsjanerne trengte assistanse fra folk som virkelig kan dette med å lage museer over folkemord og forbrytelser. Hva enten en 1800-tallsoperette eller et 1900-tallsfolkemord: Framførelsen består i å gestalte uttrykk, ikke sant. Og kulturens uttrykk krysser alle grenser, gjør de ikke?
  • Åh, du og jeg, i denne mørke natt! Duettens stemmeprakt bæres nå til avslutning på bølgene av Offenbachs sødmefylte toner. Teppet faller under sluttakkordens trommevirvel.

Vi reiser oss og roper begeistret «Bravo!» sammen med publikum.