BOK: Bare for å nagle det fast, om ei særlig ømt: Francis Meyers lidenskap var en stakket stund også min, og fortellingen om tildragelsene i hans liv er simpelthen den mest helstøpte og spennende norske underholdningsromanen jeg har lest.

«Wonderboy» hadde absolutt hadde sine sider. Men Henrik Langelands roman av året er mer helhetlig i sin utførelse, mer gjennomtenkt i sin anatomi og mer gjennomført i sin konsekvens. «Francis Meyers lidenskap» hører hjemme på øverste hylle hvor for eksempel Donna Tartts fortreffelige «Den hemmelige historien» for lengst har inntatt permanent plass.

Stilsikker

Henrik Langeland er absolutt ingen håndarbeider, han er en stilsikker og framifrå håndverker. I romanen kommer Meyer på sporet av et oppsiktsvekkende manuskript, samtidig som han opplever en uventet pasjon som velter tilværelsen hans – og forpurrer en annen persons framtidsutsikter på kjøpet.

Om man bare tar inn overflaten, kan både hovedpersonen Francis Meyer og romanen i seg selv framstå som bedragersk enkel. Men under de litterære referansene, leken med nøkkelromanen, det veldreide mysteriet, den rene spenningen, Eco & Dass, ligger en infisert historie og verker. Og kanskje et aldri så lite ekko av Umberto Eco slæsj Henry James.