På øverste hylle

En grunnmurt roman om naivitet, bedrag og undergang.

BOK: Bare for å nagle det fast, om ei særlig ømt: Francis Meyers lidenskap var en stakket stund også min, og fortellingen om tildragelsene i hans liv er simpelthen den mest helstøpte og spennende norske underholdningsromanen jeg har lest.

«Wonderboy» hadde absolutt hadde sine sider. Men Henrik Langelands roman av året er mer helhetlig i sin utførelse, mer gjennomtenkt i sin anatomi og mer gjennomført i sin konsekvens. «Francis Meyers lidenskap» hører hjemme på øverste hylle hvor for eksempel Donna Tartts fortreffelige «Den hemmelige historien» for lengst har inntatt permanent plass.

Stilsikker

Henrik Langeland er absolutt ingen håndarbeider, han er en stilsikker og framifrå håndverker. I romanen kommer Meyer på sporet av et oppsiktsvekkende manuskript, samtidig som han opplever en uventet pasjon som velter tilværelsen hans – og forpurrer en annen persons framtidsutsikter på kjøpet.

Om man bare tar inn overflaten, kan både hovedpersonen Francis Meyer og romanen i seg selv framstå som bedragersk enkel. Men under de litterære referansene, leken med nøkkelromanen, det veldreide mysteriet, den rene spenningen, Eco & Dass, ligger en infisert historie og verker. Og kanskje et aldri så lite ekko av Umberto Eco slæsj Henry James.

Og nettopp Umberto Eco dukker fornøyelig opp i en liten, men viktig rolle i romanen, ikke bare fordi han tilfører romanen litt nødvendig schwung,

men også fordi han, slik jeg oppfatter det, gjør tjeneste som talerør for Langelands litteraturkritiske holdning.

Kan man gjennom nøyaktig avskrift av en tekst faktisk tilføre mer enn gjennom å forfatte en egen, såkalt original tekst? Uten tvil. Dette aspektet ved Francis Meyers lidenskap kan spores tilbake til Langelands Proust-samplende roman «Requiem». Gjennom forståelse og aksept av tekst som tekst oppstår muligheten for å fortolke gjentakelsen på en radikalt avvikende måte fra opphavsteksten.

Kan dette derfor oppfattes som en kommentar til den -moderne spenningslitteraturen?

Mange norske krimforfattere hadde gjort oss lesere en tjeneste hvis de hadde satt seg ned og simpelthen skrevet av Raymond Chandlers «The Long Goodbye» eller «Ripley’s Game» av Patricia Highsmith, framfor å kjede vettet av oss med de altfor lange, tafatte, preg- og språkløse, blodfattige greiene som passerer for kriminallitteratur her i andedammen for tida.

Fet bonus

Men siden romanen også i det minste hilser på nøkkeltradisjonen, inviteres leseren til å bedrive de intellektuelles versjon av Se & Hør, nemlig jakten på det kulturbiografiske, for ikke å si de kulturpersonlige forelegg for romanens akademiagalleri. En fet bonus, spør du meg. Den sedate professor Francis Henrik Langeland har ikke bare lest tilstrekkelig spenningslitteratur av ymse valører, men faktisk studert den og tatt lærdom. Han har tatt seg bryet med på jobbe fram historien, her finnes ingen løse tråder, og å skrive fram språk, rytmikk og talemåter som står til de forskjellige karakterenes særtrekk.

Romanen er befolket av troverdige og fullendte personer som dekker alle aspekter et galleri i en thriller trenger for å oppleves som flerdimensjonalt.

Dette er også en roman som i tillegg til å være spennende på thrillerens premisser, også er en nærgangen studie i romanform av et liv levd på sparebluss, og hva som skjer når uventede pasjoner eksploderer og simpelthen tar overhånd. Om man leser «Francis Meyers lidenskap» med lidenskap, vil man ganske snart kjenne igjen personene på måten de tenker og ordlegger seg på, man er ikke avhengige av påklistra markører. Personene er helstøpte og samtidig støpt i individuell form.

Som i den klassiske «Seinfeld»-episoden hvor Kramer stjeler Elaines manus, er det også i denne romanen hovedpersonens tøylesløse entusiasme som leder til hans endelige fall. «Francis Meyers lidenskap» handler i bunn og grunn om å bli blind. Og om hvordan det avsenderen tror er en sjenerøs gave faktisk fraraner mottakeren alle framtidsutsikter – en helt annen måte å miste synsevnen på.

Og det er ikke dagligkost i norske underholdningsromaner.