På overtid

Han er flink, sympatisk og velmenende, men gårsdagens Spektrum-konsert var nok et bevis på at Gordon Sumner - eller Sting - ikke lenger klarer å utfordre verken sine fans eller seg selv.

«If I Ever Lose My Faith In You» sang Sting i det første av i alt fire ekstranummer i går kveld. Spørsmålet er vel heller If We Ever Lose Our Faith In You, Sting?

For en artist i kraftig kreativ og kommersiell nedoverbakke holder det ikke å gjøre en konsert som er et konsentrert, men forutsigbart pliktløp.

Sju magre år

Det er sju år siden Sting laget sin siste minneverdige plate, «Ten Summoner's Tales». «Mercury Falling» (1996) og «Brand New Day» er lyden av en mett og matt stjerne som bare tidvis glimter til som låtskriver.

Likevel: Stappa fullt og stor jubel i Spektrum i går.

På den annen side: Den dagen The Polices kline/grine-klassiker «Every Breath You Take» og Stings egen «If You Love Somebody Set Them Free» ikke vekker sentimentale minner, er det noe alvorlig galt med det kollektive følelseslivet i den hvite, vestlige verdens 30 pluss-segment.

I tilfellet Sting snakker vi ikke om en stygg utbrenning. 23 år etter at han startet The Police sammen med Stewart Copeland og 15 år etter at han ble superstjerne som soloartist, er han fortsatt en oppegående fyr. I Spektrum sang han helt superbt i to timer. Han drasser rundt på både instrumentalister type krem og hits i eliteklassen, men det var Sting som vokalist som sto ut hele kvelden gjennom.

Stings problem er ikke at han har latt seg korrumpere av stjernestatusen, han har bare blitt så innmari kjedelig. Hva var det Neil Young sang den gangen igjen? It's better to burn out than fade away . Mon tro om han hadde rett...

Flinke, men uengasjerte

Kort oppsummert handlet torsdagens Sting-konsert om engasjerte versjoner av likegyldige låter og uengasjerte versjoner av store, store låter.

Vi snakker om sju låter fra fjorårets parentes, «Brand New Day», som med unntak av den oppløftende tittellåta og countrypastisjen «Fill Her Up» ikke akkurat er det 90-tallet vil bli husket for.

«Every Little Thing She Does Is Magic» og «Moon over Bourbon Street» er høydepunkter litt over halvveis i konserten. Den slentrende, new or-leanske Bourbon Street kommer i en morsom og engasjert versjon fra et band som for én gangs skyld høres ut som om de har det virkelig morsomt.

Som Sting, er også bandet hans av det bunnsolide slaget. Vi snakker flinke, jazzskolerte menn som glir uproblematisk gjennom sjefens mangfoldige låtmateriale. Det pussige er hvordan en gjeng strålende enkeltinstrumentalister kan bli til en såpass anonym helhet. De er etter boka flinke og samspilte, men ender oftere opp som forutsigbare leverandører av et låtmateriale de har lært seg, enn som livgivende musikanter med sjel. Trompetist Chris Botti er det store unntaket her.

Sting klappes inn til fire ekstranummer av et hitsugent Spektrum. Den akustiske «Message In a Bottle» er et varmt og ganske uimotståelig innslag. Den avsluttende «Fragile» likeså.

Hovedinntrykket er likevel en Sting som heller mot det likegyldige og som sliter med å finne sin relevans i 2000. Han må snarest ta noen drastiske, kreative høyresvinger, skal han henge med som det intelligente superstjernealibiet.

KonsertSting

Oslo Spektrum

«Brand New Day Tour»

Publikum: Ca. 9000 (utsolgt)

«Brand New Day» heter Stings nye album, men mannens musikalske agenda er ikke lenger så funklende ny.

<B>I OSLO:</B> Sting klarer ikke lenger å utfordre sine fans, bare hygge dem.